Hittil ser det ut som de fleste av de mishandlete journalistene har blitt løslatt igjen. Stokke- og piskeslagene kan tolkes som «scare straight»-signaler: trusler om hva som vil skje hvis de ikke slutter å rapportere kritisk. Men ikke alle blir løslatt. Fotojournalisten Morteza Samadi, som ble tatt av Taliban da han dekket en demonstrasjon i storbyen Herat 7. september, er ennå ikke kommet til rette. Afghanske medier rapporterer ennå om slike tilfeller; og om frigivelsen av enkeltjournalister som den fengslede Dawood Tapan i Gardez-provinsen. Nyhetsbyrået Pajhwok nevner i artikkelen om Tapan også at menneskerettsaktivisten Lutfullah Binawa ikke er frigitt. (
Betyr dette at mediene kan fortsette, bare uten såpeoperaer, musikk, og med en del selvsensur?
Sharia-medier før. Og nå?
Da jeg besøkte Afghanistan under Talibans forrige regime, var mediesituasjonen svært oversiktlig. Året var 1997; de hadde hatt ett år på seg til å konsolidere makten i Kabul og kontrollerte 90 prosent av landet. Radio Sharia og en stensil-lignende avis var det 'journalistiske' tilbudet, begge sterkt preget av religiøst innhold. Under bussreisen fra Kabul tilbake til Peshawar, Pakistan langs en bombet hovedvei, ble vi stanset flere ganger ved Taliban-sjekkposter. TV-apparater som nye flyktninger forsøkte å få med seg ut, ble konfiskert. Musikk-kassetter likeså. Joda, det var 'trygt' langs landeveien, der det før hadde vært bandittvesen, et Taliban-trumfkort som de også drar i dag.
Tilbake til start, det vil si en like tom mediesituasjon, blir det neppe. Moderniteten har også på teknologisk vis nådd Taliban. De
