Fri tanke
14.02.2024
Du må være pen, kjekk, kul, rik og flink til å snakke stygt om andre. Alt du gjør blir lagt merke til, og det er nulltoleranse for feil. For ungdommer som vil henge med i det sosiale hierarkiet hjelper det lite å være «en god venn».
Når noen spør om jeg er med i en gjeng og jeg må si nei, så er det litt bittert, sier «Erik».
16-åringen forteller om det sosiale hierarkiet på skolene i østlandskommunen hvor han bor. Han er en av tre anonymiserte ungdommer som i denne saken forteller om tilværelsen i det som minner om et kastesystem. «A» er best, deretter kommer «B» og «C». Resten er «kasteløse».
Når Erik møter nye folk blir det snakk om gjengene med én gang. Da kan en som står på utsiden fort føle seg litt teit, sier han.
- Tidligere i dag kom jeg i prat med en jente som spurte meg om jeg var med i en gruppe, og da skulle jeg ønske at jeg kunne si ja.
Hvilket «lag» du tilhører avgjør hvem du kan henge med, hvilket kantinebord du kan sitte ved og hvem du er på russebuss med. ABC-systemet er mest utbredt i Oslo og omkringliggende fylker, men hierarkiske rangeringer som bestemmer hvilke ungdommer som er «inne» og «ute» er vanlig i flere deler av landet.
«Sandra» (15), som går på en ungdomsskole i Oslo, er heller ikke med på et lag. Av og til lurer hun på hvorfor hun ikke er bra nok.
- Er jeg mindre verdt enn dem? Er jeg ikke pen nok? Har jeg ikke fin nok kropp? Har jeg ikke ditten og datten? For å bli tatt med må de like deg, og jeg vet ikke hva de ser etter i neste medlem av klubben. Men jeg har heller ikke prøvd mitt beste for å trenge meg inn.
«Amalie» (16), derimot, har vært på toppen av hierarkiet, på A-laget, på ungdomsskolen hun gikk på i Oslo.
- Da jeg var helt inni det, da var det jo fantastisk. «Å, nå har jeg det perfekte livet», tenkte jeg, sier hun med tilgjort naiv stemme.
- Men når jeg ser tilbake på det nå, var det bare korte perioder jeg hadde det ordentlig bra. Selv om jeg var blant de kuleste i gjengen, så var det veldig vanskelig. Jeg var ofte lei meg.
Å VÆRE «A»
På starten av ungdomsskolen innså Amalie og venninnene hennes at de ikke var populære nok. Noe måtte gjøres. De gikk inn for å bli kjent med kule jenter fra andre skoler og få dem med i en stor gjeng. Målet var å bli A-laget i sitt kull.
- Flere gjenger ble dannet samtidig, og det ble masse drama og krangling om hvem som var «A», «B» og «C».
På et tidspunkt vant Amalies gjeng den gjeve A-tittelen, uten at hun kan forklare hvordan. Det bare ble sånn.
- Da jeg ble ordentlig etablert i gjengen var det veldig deilig. «Jeg har endelig greid det og kan slappe av», tenkte jeg.
Amalie var med i kjernen av gjengen, de som styrte alt.
- Det var ingen som herset med oss. Alle de andre så opp til oss, og det var ikke noe spørsmål om vi skulle være med på ting som skjedde. Vi ble alltid invitert.
Men A-hverdagen var også slitsom innimellom. - Venninnene mine og jeg måtte være de som hadde de fineste klærne og gjorde mest ut av oss, for alt ble lagt merke til og snakket om.
Mot slutten av ungdomsskolen ulmet det av intriger og drama innad på A-laget. Amalie fikk til slutt nok, og bestemte seg for å søke seg til en videregående skole uten ABC-systemet.
- Da jeg fortalte venninnene mine at jeg hadde søkt på en annen skole enn dem, ble de kjempesure. De mente at jeg hadde forrådt dem, og kastet meg ut. Det skjedde så brått. Jeg trodde at vi i kjernen hadde hverandre uansett, men så snudde de bare ryggen til meg. Det var da jeg skjønte at det eneste folk i sånne grupper bryr seg om er å være kulest og best likt, og at de ofrer vennskap for popularitet.
Å VÆRE «BOKSTAVLØS»
- På ungdomsskolen kunne jeg sette meg med hvem jeg ville i kantina fordi jeg kjente alle. Det kan jeg ikke nå fordi jeg ikke er en del av en gjeng.
Erik tegner opp kantinens faste bordplassering i luften. Ett bord som tilhører guttenes A-gjeng, ett bord hvor jentenes A-gjeng sitter og så videre.
- I friminuttene er jeg litt lost, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg går mye rundt eller ringer en av vennene mine og spør om vi skal ta en tur på butikken.
Erik beskriver seg selv som en sosial type. Han smiler mye, snakker høyt og selvsikkert, det er lett å se ham for seg i en stor vennegjeng.
Om noen fra A-gjengen hadde spurt ham om å bli med, hadde han sagt ja. Samtidig ser han flere ulemper ved å være «A».
- Jeg hadde likt å ha noen å være med hele tiden på skolen, og det ville vært gøy å ha noen faste folk å feste med. Men det negative er at det er veldig dyrt med buss, pluss at det er mye slossing og kokain blant A-gutta.
Selv om han ikke er med i en gjeng, blir han påvirket av kulturen.
- Klesstilen min, og hva jeg synes er fint, har blitt likere standarden til A-gutta.
Sandra har visst om ABC-systemet siden hun gikk på barneskolen. Hun sier at hun har det bra på utsiden. Hun har gode venner, driver med toppidrett og beskriver seg selv som skoleflink og selvstendig.
Sandra kjenner flere A-jenter, som hun beskriver som snille og støttende venner når de møtes utenom skoletid. Men på skolen kan noen av dem få et annet ansikt. Det er som om de ikke kjenner henne når de er sammen med gjengen sin. Å møte jenter som hun vet er «A» gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og var overfor hvordan de ser på henne.
Gå til mediet16-åringen forteller om det sosiale hierarkiet på skolene i østlandskommunen hvor han bor. Han er en av tre anonymiserte ungdommer som i denne saken forteller om tilværelsen i det som minner om et kastesystem. «A» er best, deretter kommer «B» og «C». Resten er «kasteløse».
Når Erik møter nye folk blir det snakk om gjengene med én gang. Da kan en som står på utsiden fort føle seg litt teit, sier han.
- Tidligere i dag kom jeg i prat med en jente som spurte meg om jeg var med i en gruppe, og da skulle jeg ønske at jeg kunne si ja.
Hvilket «lag» du tilhører avgjør hvem du kan henge med, hvilket kantinebord du kan sitte ved og hvem du er på russebuss med. ABC-systemet er mest utbredt i Oslo og omkringliggende fylker, men hierarkiske rangeringer som bestemmer hvilke ungdommer som er «inne» og «ute» er vanlig i flere deler av landet.
«Sandra» (15), som går på en ungdomsskole i Oslo, er heller ikke med på et lag. Av og til lurer hun på hvorfor hun ikke er bra nok.
- Er jeg mindre verdt enn dem? Er jeg ikke pen nok? Har jeg ikke fin nok kropp? Har jeg ikke ditten og datten? For å bli tatt med må de like deg, og jeg vet ikke hva de ser etter i neste medlem av klubben. Men jeg har heller ikke prøvd mitt beste for å trenge meg inn.
«Amalie» (16), derimot, har vært på toppen av hierarkiet, på A-laget, på ungdomsskolen hun gikk på i Oslo.
- Da jeg var helt inni det, da var det jo fantastisk. «Å, nå har jeg det perfekte livet», tenkte jeg, sier hun med tilgjort naiv stemme.
- Men når jeg ser tilbake på det nå, var det bare korte perioder jeg hadde det ordentlig bra. Selv om jeg var blant de kuleste i gjengen, så var det veldig vanskelig. Jeg var ofte lei meg.
Å VÆRE «A»
På starten av ungdomsskolen innså Amalie og venninnene hennes at de ikke var populære nok. Noe måtte gjøres. De gikk inn for å bli kjent med kule jenter fra andre skoler og få dem med i en stor gjeng. Målet var å bli A-laget i sitt kull.
- Flere gjenger ble dannet samtidig, og det ble masse drama og krangling om hvem som var «A», «B» og «C».
På et tidspunkt vant Amalies gjeng den gjeve A-tittelen, uten at hun kan forklare hvordan. Det bare ble sånn.
- Da jeg ble ordentlig etablert i gjengen var det veldig deilig. «Jeg har endelig greid det og kan slappe av», tenkte jeg.
Amalie var med i kjernen av gjengen, de som styrte alt.
- Det var ingen som herset med oss. Alle de andre så opp til oss, og det var ikke noe spørsmål om vi skulle være med på ting som skjedde. Vi ble alltid invitert.
Men A-hverdagen var også slitsom innimellom. - Venninnene mine og jeg måtte være de som hadde de fineste klærne og gjorde mest ut av oss, for alt ble lagt merke til og snakket om.
Mot slutten av ungdomsskolen ulmet det av intriger og drama innad på A-laget. Amalie fikk til slutt nok, og bestemte seg for å søke seg til en videregående skole uten ABC-systemet.
- Da jeg fortalte venninnene mine at jeg hadde søkt på en annen skole enn dem, ble de kjempesure. De mente at jeg hadde forrådt dem, og kastet meg ut. Det skjedde så brått. Jeg trodde at vi i kjernen hadde hverandre uansett, men så snudde de bare ryggen til meg. Det var da jeg skjønte at det eneste folk i sånne grupper bryr seg om er å være kulest og best likt, og at de ofrer vennskap for popularitet.
Å VÆRE «BOKSTAVLØS»
- På ungdomsskolen kunne jeg sette meg med hvem jeg ville i kantina fordi jeg kjente alle. Det kan jeg ikke nå fordi jeg ikke er en del av en gjeng.
Erik tegner opp kantinens faste bordplassering i luften. Ett bord som tilhører guttenes A-gjeng, ett bord hvor jentenes A-gjeng sitter og så videre.
- I friminuttene er jeg litt lost, egentlig. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg går mye rundt eller ringer en av vennene mine og spør om vi skal ta en tur på butikken.
Erik beskriver seg selv som en sosial type. Han smiler mye, snakker høyt og selvsikkert, det er lett å se ham for seg i en stor vennegjeng.
Om noen fra A-gjengen hadde spurt ham om å bli med, hadde han sagt ja. Samtidig ser han flere ulemper ved å være «A».
- Jeg hadde likt å ha noen å være med hele tiden på skolen, og det ville vært gøy å ha noen faste folk å feste med. Men det negative er at det er veldig dyrt med buss, pluss at det er mye slossing og kokain blant A-gutta.
Selv om han ikke er med i en gjeng, blir han påvirket av kulturen.
- Klesstilen min, og hva jeg synes er fint, har blitt likere standarden til A-gutta.
Sandra har visst om ABC-systemet siden hun gikk på barneskolen. Hun sier at hun har det bra på utsiden. Hun har gode venner, driver med toppidrett og beskriver seg selv som skoleflink og selvstendig.
Sandra kjenner flere A-jenter, som hun beskriver som snille og støttende venner når de møtes utenom skoletid. Men på skolen kan noen av dem få et annet ansikt. Det er som om de ikke kjenner henne når de er sammen med gjengen sin. Å møte jenter som hun vet er «A» gjør noe med henne, hun blir mer selvbevisst og var overfor hvordan de ser på henne.
