Etter lang og tro tjeneste ved bibliotekarutdanningen - vi snakker om cirka 40 år - nå går Ragnar Nordlie nå over i pensjonistenes rekker. Han tar i mot Bok og Bibliotek på et kontor som til tross for at vi lever i en stadig mer digital tid, fortsatt rommer noen solide bunker og hyllemetere med papir. Papir til tross, det er møtet mellom bibliotekbrukeren og datamaskinen som har styrt Nordlies faglige interesser. Det er nok ikke tilfeldig at han var på det første kullet av dem som på 70-tallet ble kalt EDB-bibliotekarer. Dette var kandidater som var uteksaminert fra Dokumentdataprogrammet, som var en tilleggsutdanning på hovedfagsnivå. Pro-gram-met hadde kort fortalt som mål å blande datafolk og bibliotekarer og på den -måten tilføre bibliotekverdenen folk med datakunnskap og vice versa - datasektoren folk med bibliotekkunnskap. Nordlie er ikke den som gjerne står fram og fronter bibliotekdebatter enten de handler om litteratursosiologi eller ytringsfrihet. Han er blant de mange som jobber bak kulissene. Søker man på nettet finner man en rekke referanser og lenker til publikasjoner med kryptiske engelske titler innenfor det fagområdet mange vil hevde er bibliotekfagets kjerne, nemlig kunnskapsorganisering.
- Hva er det ved dette faget som fascinerer deg?
- Utfordringer rundt det å skape orden i kaos er alltid interessant. Men det er særlig møtet mellom mennesket og datamaskinen som har fanget min interesse, forteller han. - I doktorgraden min ser jeg for eksempel på forholdet mellom den tradisjonelle referansesamtalen mellom bruker og bibliotekar og hva som preger situasjonen når brukeren setter seg med sine informasjonsbehov foran en dataskjerm. For å få svar på dette observerte Nordlie begge typene informasjonssøk. Ideen var at resultatet av møtet mellom mennesker ga resultater som det ikke bare er enkelt å finne i menneskets møte med en datamaskin. Når brukere kommer med et problem, har de ofte en vag idé om hva de har behov for, mener han. - La oss si at brukeren, i en tradisjonell referansesamtale, sier til bibliotekaren at hun trenger noe stoff om krigen. Gjennom samtalens løp viser det seg kanskje at brukeren holder på med en tale til sin mo
