Terrorangrepene i USA markerte et skille i internasjonal politikk som fremdeles preger verden, og utviklingspolitikken.
I årene som fulgte invaderte USA og deres allierte først Afghanistan, deretter Irak. Til å begynne med så mange for seg at det skulle være kortvarige militære engasjementer. «Oppdrag utført», erklærte USAs president George W. Bush på dekket til hangarskipet USS Abraham Lincoln i mai 2003. Men begge steder var invasjonen en begynnelse på en militær tilstedeværelse som skulle strekke seg over mange år.
Rammet humanitære
- Humanitære aktører har merket årene etter 11. september på to forskjellige plan, forteller Eirik Christophersen fra Flyktninghjelpen.
- Det ene er vestlige myndigheters arbeid mot terrorisme, der regjeringer innfører ulike sanksjoner som skal ramme terrorister, men som også legger begrensninger som gjør bistandsarbeidet vanskeligere. Det andre er sikkerheten til hjelpearbeidere, der vestlige aktører i økende grad blir sett på som fienden av ekstreme grupper.
Sikkerhetspolitikk styrer bistanden
Utover 2000-tallet trappet vestlige land opp bistanden, med beløp som økte år for år. Samtidig ble sikkerhetspolitiske hensyn viktigere for å avgjøre hvor ressursene endte opp.
Afghanistan og Irak ble verdens største mottakere av bistand. Bistand ble også gitt for å demme opp for radikalisme i sårbare stater blant annet i Sahel og på Afrikas horn.
- Egeninteressen ble viktigere i utviklingspolitikken, sier Jon Harald Sande Lie, seniorforsker ved NUPI.
- Etter den kalde krigen mistet bistand momentet som geopolitisk instrument i politiske sirkler. Internasjonal bistand var
