Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Sosialantropologi og forsker ved Chr. Michelsen Institutt
Starten av 2023 har vært det dødeligste kvartalet i Middelhavet siden 2017, ifølge en ny FN-rapport. Minst 441 flyktninger druknet mellom januar og mars i år og stadig rapporteres det om nye forlis og savnede.
«Den vedvarende humanitære krisen i Middelhavet er uutholdelig», kommenterte FN-organisasjonen IOMs generaldirektør Antonio Vitorino.
Faktum er likevel at vi tolererer og aksepterer disse dødsfallene, også her i Norge.
Et bevis på dette er IOMs dystre statistikk. Ifølge organisasjonen har over 26 000 mennesker druknet i Middelhavet siden 2014. Og mørketallene er trolig store.
Til tross for dette, gjør europeiske og norske myndigheter ingen reelle forsøk på å skape trygge fluktruter for dem som vil søke asyl i Europa.
Tvert imot har EUs og Norges finansiering av Libyas kystvakt, samt økende asyl-innstramninger og kriminalisering av søk- og redningsarbeid, gjort det stadig farligere å flykte over Middelhavet.
En annen indikasjon på at vi aksepterer dødsfallene er hvor liten oppmerksomhet rapporter om nye forlis og drukninger får i norsk offentlighet. Med unntak av noen få standhaftige stemmer, er det nesten ingen som protesterer og demonstrerer. Nesten ingen som roper eller sørger.
Hva er forklaringen bak denne stilltiende aksepten for at tusenvis av menneskeliv går tapt i vår egen bakgård?
Empatitretthet?
I 2015 skapte bildet av Alan Kurdi, den tre år gamle kurdiske flyktning-gutten, som var skylt opp på en strand i Tyrkia, bølger av sjokk og medfølelse over hele verden. Også her hjemme påvirket bildet fokuset i valgkampen, og måten vi omtalte mennesker på flukt.
«Det kunne vært mitt barn/min bror/mitt barnebarn», hørte jeg mange nordmenn si eller skrive i opprørte leserinnlegg.
Emnetaggen «Refugees Welcome» prydet sosiale medier, faner og plakater rundt om i landet, og mange engasjerte seg som frivillige. I dag er det kun et fåtall norske organisasjoner og borgere som taler ikke-europeiske flyktningers sak. Disse opplever å bli oversett og neglisjert av norske politikere og medborgere, som heller fokuserer på strømkrisen og på krigen i Ukraina.
Hvorfor blir vi ikke fremdeles rystet når vi leser om barn og voksne som drukner i Middelhavet i forsøket på å nå Europa?
En vanlig forklaring er empatitretthet: Vi orker simpelthen ikke å bry oss lenger, og føler oss utbrente eller maktesløse. Andre påpeker at Europas holdninger til flyktninger fra Midtøsten endret seg mot slutten av 2015, etter terrorangrepene i Paris og overgrepene under nyttårsfeiringen i Køln. Det siste året har også mange påpekt at flyktninger fra Afrika og Midøsten har havnet i skyggen av flyktningene fra krigen i Ukraina.
Men selv om alle disse faktorene kan være med på å forklare hvorfor vi aksepterer eller overser massedrukninger i Middelhavet, finnes det også andre og mer dyptliggende årsaker.
Ikke alle liv sørges over
For det første må vi erkjenne at ikke alle menneskeliv blir sett på som like «sørgbare». Dette kan være fordi de er umenneskeliggjort eller redefinert fra ofre til trus
