Magasinet Forskningsetikk
22.03.2018
Forfatterskap er lett å telle, men vanskelig å håndtere. Hver tredje forsker innrømmer å ha tildelt medforfatterskap til en som ikke fortjener det.
Først må det forskes. Men så må det publiseres. Ingen publikasjon, intet publikum, intet gjennomslag, ingen anerkjennelse.
«For å si det åpenbare», skriver informasjonsforsker Blaise Cronin i en artikkel om forfatterskap i vitenskapens verden, «offentlig anerkjennelse av forfatterskap er helt sentralt i det akademiske meritteringssystemet». Det er vitenskapens valuta.
Kanskje er det ikke så rart da, at konflikter rundt medforfatterskap er velkjent problematikk for forskningsetiske utvalg og redelighetsutvalg ved norske institusjoner.
Ny forskning publisert i tidsskriftet PLOS i 2017, finner at det å gi såkalte æresforfatterskap er utbredt innenfor alle fag og disipliner. 35,5 prosent av de spurte forskerne svarte at de har lagt til en forfatter i et manuskript, selv om personen knapt hadde bidratt. Jo lavere i det akademiske hierarkiet, jo større sjanse for at personen hadde gjort dette.
Særlig utbredt i medisinen
Det synes likevel som om det er en versting i klassen: «Forfatterskap er et av de mest omdiskuterte og kontroversielle emner i medisinsk forskningsetikk», skriver Magne Nylenna i Forskningsetisk bibliotek på nettsida til De nasjonale forskningsetiske komiteene. «Beskyldninger om uberettiget forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i medisinsk forskning», slår han fast.
Nylenna viser til en studie av ulike vitenskapsdisipliner som avdekker fire problemområder på feltet:
• Oppfatning og definisjon av forfatterskap • Rekkefølgen av forfattere • Etisk og uetisk forfatterskapspraksis • Spørsmål knyttet til forholdet mellom veiledere og studenter eller teknisk personell I nesten ti år, frem til juni 2017, var lege og professor Peter Kierulf forskningsombud for Oslo Universitetssykehus, Det medisinske fakultet ved UiO og Akershus Sykehus. Han anslår at nær halvparten av sakene han ble kontaktet om, handlet om konflikter rundt medforfatterskap, anslagsvis 10-12 saker i året.
- Forståelsen av hvorvidt man hadde oppfylt punktene i Vancouveranbefalingene, kriterier for forfatterskap innen medisin, varierte. En leder ville ha sitt synspunkt, og en forsker eller en phdkandidat et annet, forteller Kierulf.
Hans metode ble etter hvert å be partene markere deres innsats i manuskriptet, for så å gi sin vurdering av saken i henhold til Vancouveranbefalingene.
- I noen grad syns jeg vi kom til en rimelig forståelse og enighet i slike saker, men det hendte jeg måtte si meg uenig i en leder eller professors krav om forfatterskap. Det var ikke alltid en god tone.
Intellektuell trakasserin
Les opprinnelig artikkel«For å si det åpenbare», skriver informasjonsforsker Blaise Cronin i en artikkel om forfatterskap i vitenskapens verden, «offentlig anerkjennelse av forfatterskap er helt sentralt i det akademiske meritteringssystemet». Det er vitenskapens valuta.
Kanskje er det ikke så rart da, at konflikter rundt medforfatterskap er velkjent problematikk for forskningsetiske utvalg og redelighetsutvalg ved norske institusjoner.
Ny forskning publisert i tidsskriftet PLOS i 2017, finner at det å gi såkalte æresforfatterskap er utbredt innenfor alle fag og disipliner. 35,5 prosent av de spurte forskerne svarte at de har lagt til en forfatter i et manuskript, selv om personen knapt hadde bidratt. Jo lavere i det akademiske hierarkiet, jo større sjanse for at personen hadde gjort dette.
Særlig utbredt i medisinen
Det synes likevel som om det er en versting i klassen: «Forfatterskap er et av de mest omdiskuterte og kontroversielle emner i medisinsk forskningsetikk», skriver Magne Nylenna i Forskningsetisk bibliotek på nettsida til De nasjonale forskningsetiske komiteene. «Beskyldninger om uberettiget forfatterskap er den hyppigste årsak til undersøkelser om uredelighet i medisinsk forskning», slår han fast.
Nylenna viser til en studie av ulike vitenskapsdisipliner som avdekker fire problemområder på feltet:
• Oppfatning og definisjon av forfatterskap • Rekkefølgen av forfattere • Etisk og uetisk forfatterskapspraksis • Spørsmål knyttet til forholdet mellom veiledere og studenter eller teknisk personell I nesten ti år, frem til juni 2017, var lege og professor Peter Kierulf forskningsombud for Oslo Universitetssykehus, Det medisinske fakultet ved UiO og Akershus Sykehus. Han anslår at nær halvparten av sakene han ble kontaktet om, handlet om konflikter rundt medforfatterskap, anslagsvis 10-12 saker i året.
- Forståelsen av hvorvidt man hadde oppfylt punktene i Vancouveranbefalingene, kriterier for forfatterskap innen medisin, varierte. En leder ville ha sitt synspunkt, og en forsker eller en phdkandidat et annet, forteller Kierulf.
Hans metode ble etter hvert å be partene markere deres innsats i manuskriptet, for så å gi sin vurdering av saken i henhold til Vancouveranbefalingene.
- I noen grad syns jeg vi kom til en rimelig forståelse og enighet i slike saker, men det hendte jeg måtte si meg uenig i en leder eller professors krav om forfatterskap. Det var ikke alltid en god tone.
Intellektuell trakasserin
