Hanne er i full gul utrustning, stramme hvite kanter rundt håndledd og hals, håret godt pakket vekk, og munnbindet på plass. Alltid munnbind. Jeg forstår at det er nødvendig, men jeg hater det likevel.
Jeg hadde aldri tenkt på det før jeg kom hit, men det er umulig å lese andre mennesker når du ikke ser munnen deres. Noen, som Hanne, har uttrykksfulle øyne, men det er ikke nok.
Jeg følger med på hendene hennes der hun møysommelig og med en hånd plasserer først den løse delen på nattbordet i riktig høyde, deretter brettet og så saftglasset, kniv og serviett i riktig posisjon. Hvordan hadde de hendene vært mot kinnet mitt? Mot hendene mine? Når hun lener seg inntil bordet for å skyve det nærmere meg, kommer hun borti den ene brødskiven og får syltetøy nederst på kanten på det gule. Jeg sier ingenting.
Hun ser på meg igjen med de blide øynene, o
