Fagpressenytt

26. JANUAR 2020 sa jeg opp stillingen min etter 15 års ansettelse. Det hadde vært 13 gode og spennende år, men de to siste var utfordrende. Etter oppsigelsen ryddet jeg kontoret og tenkte at avgjørelsen var riktig. Men etter at siste lass var inne i bilen og jeg så arbeidsstedet mitt forsvinne i bakspeilet, fikk jeg en følelse av å ha mislyktes. Min akademiske karriere var over.
Det var først senere, da jeg for lengst hadde pakket ut sakene mine i et nytt lokale, at jeg klarte å gå igjennom hva som hadde skjedd. Tankene mine utviklet seg i takt med debatten om akademisk ytringsfrihet, kanselleringskultur og politisk korrekthet. Følelsen av at jeg hadde feilet, ble særlig utfordret etter at jeg leste den ferske offentlige utredningen om akademisk ytringsfrihet (NOU 2022: 2). Kanskje hadde jeg ikke feilet, men heller oppfylt et samfunnsansvar? Hva var det som skjedde?

FORSPILL: PROBLEMSTILLING OG OPPTAKT
Denne kronikken skal belyse det kompliserte minefeltet som kan oppstå for en formidlende forsker, og ønsket om politisk korrekthet. Som forsker skal man utvikle ny kunnskap og innsikt og helst formidle funnene. Den kunnskapen går ikke alltid overens med gjeldende (moralske) føringer og holdninger. Hvor stor takhøyde er det for den akademiske ytringsfriheten?
Dette er ikke ment som noe angrep på tidligere arbeidssted. Det er heller ikke noe ønske om medlidenhet. I den grad følelser dras inn, er det for å illustrere problemstillingen.
I 2017 hadde jeg noen tid vært engasjert i behandling av seksuallovbrudd. Jeg hadde vært medforfatter i en metaanalyse om effekten av behandling på personer som hadde begått seksuelle overgrep mot barn. I to år var jeg prosjektleder for å bygge opp et behandlingstilbud for fengslede personer domfelt for seksuallovbrudd. Parallelt hadde jeg i en årrekke vært en hyppig forskningsformidler i mediene.

FØRSTE AKT: UTTALELSENE
I mars 2017 skrev Dagbladet om at Tolletaten