Vi er blitt flinke til å se de sårbare barna. Vi er flinke til å sette fingeren på hva som kan være galt med et barn. Er det lærevansker, språkvansker, er det ADHD, er det avvikende sosial adferd, er det er barn som ikke takler overganger? Er det noe hjemme, er det far som ikke er tydelig nok? Du fyller ut observasjonen; barnet mestrer ikke, ikke, ikke, ikke. Vi kartlegger, fyller ut TRAS og/eller allemed, barnet scorer dårlig. Skal man henvise til PPT? Hva gjør vi for å hjelpe dette barnet?
Sånn går møljen. Spesielt innen et voksent fellesskap som bekrefter ovenfor hverandre hvor slitsomt dette barnet kan være, man akker og sukker; stakkars, det kan ikke være lett å være hun. Det må jo være slitsomt.
Det handler gjerne om lille Stine. Hun har et avvikende blikk, hun strever med å holde fokus. I samlingen
