Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Tidligere ansatt i bistandsbransjen
Det er ikke vanskelig å være enig i at det er diskriminering i bistanden når en vestlig konsulent tjener seks ganger så mye på et noen uker langt oppdrag som en lokalt ansatt gjør på ett år.
Expats, som er sendt ut fra et land til et annet, har også større muligheter enn lokale til å bygge seg opp en internasjonal karriere. Lokalt ansatte kan ha lang erfaring fra internasjonale organisasjoner og likevel bli forbigått av vestlige expat-søkere til enkelte stillinger.
Noen vil derfor argumentere for at det er på tide å kvitte seg med expats.
Diskriminering er uakseptabelt, og et maktskifte er nødvendig. Men veien dit krever økt integrering av mangfoldig kunnskap og en utvidet felles forståelse. Og å ikke ha expats er ikke nødvendigvis et steg mot lokalisering og en sunnere maktbalanse.
Expats og repats (som flytter tilbake til et land de har bodd i tidligere) kan faktisk fungere som brobyggere og pådrivere for både et maktskifte og innovasjon.
Fordelene med expats og repats
Ansatte med dype krysskulturelle erfaringer kan øke innovasjonsgraden i et helt team. Å ha bodd i utlandet kan gjøre oss mer nyskapende, mens det å ha vært på reise, ikke har samme effekt.
Ansatte som har bodd i et annet land over tid, og har tilpasset seg lokal kultur, fungerer ofte som brobyggere. De kan veksle mellom flere tenkemåter og har gjerne et bredt repertoar av handlingsmønstre. Å ha bodd i utlandet over tid gjør at en lettere stiller spørsmål ved tatt-for-gittheter og blindsoner.
Den ø
