Appell
28.09.2021
Norsk Folkehjelps samarbeid med Kvinnenettverket i Arbeiderpartiet om internasjonale Kvinner Kan-kurs startet i 2001. I 2004 kom vi også i gang i Norge, og målgruppa vår ble kvinner med innvandrerbakgrunn. Rundt 2000 kvinner har i løpet av disse årene deltatt på nasjonale kurs.
En ettermiddag ble jeg hentet inn til et møte av daværende generalsekretær Eva Bjøreng. Der satt Karin Yrvin, som på den tida hadde ansvaret for Kvinner Kan i Arbeiderpartiet. De ville høre hva jeg trodde om å starte kurs i Norge for kvinner med minoritetsbakgrunn. Det syntes jeg var en god idé, og dermed var vi i gang.
Det var en strevsom, men givende og morsom tid. Vi la ned mye arbeid i å få tak i kvinner som ønsket å delta, og ikke minst strevde vi med å få økonomien til å gå rundt. Jeg var så heldig å få jobbe sammen med Asgerd Vetlejord, som hadde stor kunnskap om tematikken internasjonalt. Det at vi var to var med på å gjøre Kvinner Kan i Norge til et viktig integreringstiltak. Vi hadde alltid noen å «kaste ball med». I dag er det to dyktige kvinner ved hovedkontoret som har ansvaret for kursene, og har tatt Kvinner Kan til nye høyder.
Vi har gjennom årene hatt mange gode hjelpere, fra forbund, fra LO og fra kvinnenettverket i Arbeiderpartiet. Vi gikk i møter i departementer og kommuner for å få finansiering. Jeg husker spesielt et møte i Arbeidsog inkluderingsdepartementet (AID) hvor Fatima Ali Madar fra kvinnenettverket var med. Etter at vi hadde lagt fram vårt ærend, utbryter Fatima, litt oppgitt: «Her får dere servert et tiltak som vi vet er et supert integreringstiltak; hvorfor må vi slite for å få noen midler?» Jeg tror vi fikk 200 000.
NYTTIG LÆRDOM. Det første kurset ble holdt i 2004 ved Torshov frivillighetssentral, som ble drevet av Norsk Folkehjelp Oslo. Vi hadde fått elleve påmeldinger fra ulike organisasjoner, og var svært fornøyd med oss selv - til dagen kom og det dukket opp to personer. En av dem var ansatt på hovedkontoret. Maten var bestilt på forhånd, og Frivillighetssentralen satt igjen med snitter i bøtter og spann, noe mange fikk glede av.
Vi lærte noe den dagen, nemlig at deltakerne må følges opp. Hvis ikke, blir det litt som Facebook-arrangementer - ingen føler forpliktelse til å møte opp til det de har meldt seg på. Men kurset på Torshov ble gjennomført, til s
Gå til medietDet var en strevsom, men givende og morsom tid. Vi la ned mye arbeid i å få tak i kvinner som ønsket å delta, og ikke minst strevde vi med å få økonomien til å gå rundt. Jeg var så heldig å få jobbe sammen med Asgerd Vetlejord, som hadde stor kunnskap om tematikken internasjonalt. Det at vi var to var med på å gjøre Kvinner Kan i Norge til et viktig integreringstiltak. Vi hadde alltid noen å «kaste ball med». I dag er det to dyktige kvinner ved hovedkontoret som har ansvaret for kursene, og har tatt Kvinner Kan til nye høyder.
Vi har gjennom årene hatt mange gode hjelpere, fra forbund, fra LO og fra kvinnenettverket i Arbeiderpartiet. Vi gikk i møter i departementer og kommuner for å få finansiering. Jeg husker spesielt et møte i Arbeidsog inkluderingsdepartementet (AID) hvor Fatima Ali Madar fra kvinnenettverket var med. Etter at vi hadde lagt fram vårt ærend, utbryter Fatima, litt oppgitt: «Her får dere servert et tiltak som vi vet er et supert integreringstiltak; hvorfor må vi slite for å få noen midler?» Jeg tror vi fikk 200 000.
NYTTIG LÆRDOM. Det første kurset ble holdt i 2004 ved Torshov frivillighetssentral, som ble drevet av Norsk Folkehjelp Oslo. Vi hadde fått elleve påmeldinger fra ulike organisasjoner, og var svært fornøyd med oss selv - til dagen kom og det dukket opp to personer. En av dem var ansatt på hovedkontoret. Maten var bestilt på forhånd, og Frivillighetssentralen satt igjen med snitter i bøtter og spann, noe mange fikk glede av.
Vi lærte noe den dagen, nemlig at deltakerne må følges opp. Hvis ikke, blir det litt som Facebook-arrangementer - ingen føler forpliktelse til å møte opp til det de har meldt seg på. Men kurset på Torshov ble gjennomført, til s
