Sosiologiprofessor Anne Lise Ellingsæter mener det er problematisk med en type politisk retorikk der barnefødsler blir gjort til kvinners oppdrag for velferdsstaten.
- At staten griper inn i forplantningen har vært assosiert med en historie fylt av tvang, knyttet til rasisme, fascisme og rasehygiene. Det at staten setter seg mål og formulerer virkemidler for at folk skal føde flere barn, vitner om en instrumentell holdning til mennesker, sier hun.
- Barn bør være et mål i seg selv, kvinners kropper skal ikke være en produksjonsfaktor.
- Brudd med den norske linja
Ellingsæter, som i dag er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo, har gjennom sin forskning studert statlige familiepolitiske dokumenter fra 70-tallet og frem til i dag. Hun mener regjeringens oppfordring til norske kvinner er nytt i norsk sammenheng.
- Ingen familiepolitiske tiltak er innført for å bidra til å øke fødselstallene. Den norske linja har vært at man skal tilrettelegge for at folk skal få de barna de ønsker seg. Staten har ikke blandet seg inn i antallet barn - det er en viktig forskjell.
Eirin Pedersen, sosiolog og forsker II ved Arbeidsforskningsinstituttet AFI på OsloMet, støtter Ellingsæters syn på nyttårstaleutspillet.
- Den norske velferdsstaten har ikke hatt som tradisjon å oppfordre kvinner til å få flere barn. Historisk sett, har det vært noe stater har gjort like før det har brutt ut krig, sier hun.
Pedersen disputerte i 2014 med sin avhandling om hva som påvirker menn og kvinners valg om å få barn. Mange av dem ga inntrykk av at det gode liv ikke kan leves uten barn. Likevel er det langt ifra slik for alle, og Pedersen mener dagens fødselspolitikk bærer med seg en underliggende kritikk av dem som av ulike grunner ikke får barn.
- Det kan gi signal om at det er en form for egoisme å velge å ikke få barn - at du ikke bidrar til velferdsstaten på et vis. Det blir spesielt tungt å bære for de ufrivillig barnløse.
Et spesielt ansvar blir lagt på kvinnene, konst
