Kritikken mot programmene er stort sett rettet mot metodene, og implisitt mot atferdsanalysen. Dette er ingen ny debatt i pedagogikken og psykologien, men en historisk rotfestet debatt. Argumentene blir hele tiden resirkulert, og ofte uten noe relevant empiri.
Dessverre bygger mye av kritikken mot metodene, og det atferdsanalytiske (Radikal behavioristiske) perspektivet på en rekke misforståelser.
Jeg skal ikke her imøtegå disse misforståelsene, noe har allerede blitt imøtegått, og jeg tror heller ikke det er spalteplass nok til å gjøre dette grundig nok. Imidlertid vil jeg innta et annet perspektiv, og reise mine bekymringer mot disse programmene. Først og fremst mot DUÅ som jeg har inngående kunnskap om, ettersom min masteravhandling handlet om dette programmet.
Likevel vil nok mine betraktninger kunne gjelde for PALS også.
Kritikk mot disse programmene blir som oftest imøtegått med at det foreligger god evidens for effekten av tiltaket. Jeg kunne fortalt om feilslutningen fra er til bør, men det overlater jeg til andre.
Det er heller ikke min bekymring.
?
Min bekymring dreier seg mer om evidensen. For det første populasjonen av barn og unge i barnehager og skoler i Norge. Man kan godt henvise til internasjonal forskning, men her er det helt andre sosiopolitiske betingelser.
Viktigere, programdesignet, i hvert fall DUÅ, som anvendes i Norge er særegent for nettopp Norge (Løndal & Aasheim 2016).
Hvor god evidens er det da faktisk for dette programmet?
Det har blitt foretatt en forholdsvis stor norsk evalueringsstudie som startet 2009 og
