Fagpressenytt

Men det har jo skjedd utrolig mye kult i høst også; skogsarbeid, bygging av kalvebinge, fjøstomt, rare ideer som blir til virkelighet og ett grovfôr som kyrne melker godt av. Det er bare vanskelig å se det gode når man står midt oppi det.
Da er det bare endeløst med oppgaver som må gjøres, og motet svikter både titt og ofte.
Sett tilbake, så er det ikke rart det føltes ut som en evig blåmandag. Vi har jo stort sett bare vært oss to, jeg og Ingebrigt. Siden han er på jobb på dagtid, så har jeg måtte klart meg mye alene.
Da Case´n tok kvelden, sluttet også kårkaillen å hjelpe til. Vi har jo andre traktorer, men de kunne han ikke bruke, til tross for at de har blitt brukt før. Skulle tru han og Case´n lever i en form for symbiose. Blir spennende å se hvordan dette samholdet utvikler seg når vi får reparert traktoren.
Dette gjorde jo at det plutselig ble enda mer småjobber på undertegnede. Det er jo litt som de sier, at man ikke vet hvor mye jobb disse kårkaillene gjør før man mister de.
Jeg har jo alltid vært bevisst på den tanken, men kjente det likevel godt på kroppen da jeg plutselig sto med alt selv. Bare det å få lagt inn rundballhenting, vannfylling og så videre i rutinene tok litt tid, spesielt når det til tider føles ut som jeg er halvt dement og har teflonhjerne. Hvem bygger ett 50 kvadrat leskur alene, egentlig?
Det var ett slag i magen, da jeg