Fjell og Vidde
19.04.2017
Drømmer du om å gå Norge på langs eller Canada på tvers, men har verken tid eller råd? Legg ekspedisjonen til din egen hjemkommune.
Ideen har ligget og modnet en god stund. Å gå Lillehammer kommune på tvers - i ett strekk, og legge opp turen som en miniekspedisjon. Fra Snultra seter i øst til Prestkjerringa i vest. Å kjøre strekningen mellom de to stedene tar en knapp time. Å gå samme distanse tar flere dager.
ALENE I MØRKET
Mørket hersker utenfor bilen idet jeg trår ut av den varme kupeen. Jeg har jobbet overtid, og kommer sent i gang på miniekspedisjonen min. Klokken er over midnatt, og stedet er sørgelig tomt for jublende folkemasser når sekken og jeg står klare til avgang.
Det er like greit å begynne på kilometerne til Nevelfjell (1089 moh. ) først som sist. Jeg er ikke helt klar for å lytte til fjellets ro. Så jeg dytter inn øreplugger, skrur på musikken og gyver løs på etappen. Det tar ikke lang tid før jeg er i dytten.
En saueflokk og en skvetten hare holder meg med selskap. Når jeg går, er det som å være i et vakuum. Hva som foregår oppe i hodet, er egentlig en gåte. Beina bare tikker av gårde som en fininnstilt klokke.
EN NY DAG
Sommernatta blir aldri helt svart, og jeg kan skimte underlaget jeg tråkker på. Det er i alle fall det jeg tror inntil jeg kjenner joggeskoene trekke til seg vann som en svamp. Det mørke feltet jeg trodde var trygg grunn, var et forkledd myrhull.
Nevelfjell ligger der som en svart silhuett i det fjerne. Som en uinntakelig borg, høyt hevet over omgivelsene. Men jeg beveger meg nærmere og nærmere. Like før det begynner å flate ut mot toppunktet, presser et svakt rosa skylag seg fram som en smal stripe i horisonten. En ny dag er i emning, hilset av heiloen, som står ved siden av stien og
Gå til medietALENE I MØRKET
Mørket hersker utenfor bilen idet jeg trår ut av den varme kupeen. Jeg har jobbet overtid, og kommer sent i gang på miniekspedisjonen min. Klokken er over midnatt, og stedet er sørgelig tomt for jublende folkemasser når sekken og jeg står klare til avgang.
Det er like greit å begynne på kilometerne til Nevelfjell (1089 moh. ) først som sist. Jeg er ikke helt klar for å lytte til fjellets ro. Så jeg dytter inn øreplugger, skrur på musikken og gyver løs på etappen. Det tar ikke lang tid før jeg er i dytten.
En saueflokk og en skvetten hare holder meg med selskap. Når jeg går, er det som å være i et vakuum. Hva som foregår oppe i hodet, er egentlig en gåte. Beina bare tikker av gårde som en fininnstilt klokke.
EN NY DAG
Sommernatta blir aldri helt svart, og jeg kan skimte underlaget jeg tråkker på. Det er i alle fall det jeg tror inntil jeg kjenner joggeskoene trekke til seg vann som en svamp. Det mørke feltet jeg trodde var trygg grunn, var et forkledd myrhull.
Nevelfjell ligger der som en svart silhuett i det fjerne. Som en uinntakelig borg, høyt hevet over omgivelsene. Men jeg beveger meg nærmere og nærmere. Like før det begynner å flate ut mot toppunktet, presser et svakt rosa skylag seg fram som en smal stripe i horisonten. En ny dag er i emning, hilset av heiloen, som står ved siden av stien og
