Fagpressenytt

idlig i 20-årene hadde Kjersti Horn slått fra seg tanken om familie. Som kortvokst med diagnosen spondyloepyphyfysealdysplasi innså hun at hun ikke var med i jentefellesskapet med flørt, festing og kjærester. Hun trodde lenge at ingen kunne elske en som henne.

Men så traff hun medstudenten Erik Hedin og livet ble helt annerledes enn hun hadde tenkt.

Da hun stolt proklamerte at hun var gravid, ble hun imidlertid ikke møtt bare med gratulasjoner, men også med advarsler.

Selv var hun ikke så nervøs, men andre var bekymret for om den lille kroppen hennes ville klare å bære frem et nytt menneske. Det viste seg at også at hun fikk et langt mer uproblematisk svangerskap med færre plager enn flere av sine venninner.



Tar med barna på jobb

Men det å være en mamma på 129 centimeter byr likevel på utfordringer andre ikke trenger å tenke på.

- Jeg føler meg helt klart mer funksjonshemmet etter at jeg ble mor. Bare det å ikke kunne bære barnet mitt. Når ungen slår seg vrang kan en annen mor bare ta med seg barnet under armen og gå. Jeg må vente og håpe at det roer seg, sier hun. Etter at hun fikk sitt fjerde barn i november, tok hun bare tre måneder fødselspermisjon. Hun elsker jobben sin og synes det er enklere å ta med lille Ester på jobb på Nationaltheatret, enn å være hjemme alene med barnet. Jobben på teatret gir henne frihet, hjemmelivet byr på praktiske utfordringer som i blant er tunge.

- Jeg har prøver mellom klokken 11 og 15, da har jeg en barnepasser. Men ellers er hun bare med meg.

Det hjelper nok også at fjerdemann i søskenflokken er utstyrt med et sjeldent godt sovehjerte - under hele intervjuet med påfølgende fotografering sover den lille jenta søtt i barnevognen mamma Kjersti beskriver som et lykkefunn.



Nav mangler fantasi

De tre forrige gangene har hun gått rundt med en barnevogn som hun knapt nok rakk opp til.

- Damen i butikken ville egentlig ikke selge meg den. Det var ikke en barnevogn, sa hun. Det er nemlig et bilsete som er montert på et understell, beregnet for å gå rundt på et kjøpesenter. Men for meg er denne perfekt. Nå kan jeg endelig klare å få løftet barnet inn og ut av bilen, og jeg kan følge med på om hun har det bra.

Kjersti mener samfunnet ikke er lagt opp til at funksjonshemmede skal leve vanlige liv. Det er ikke tatt høyde for at de skal ha familie og barn, studier og jobber.

- Jeg forstår ikke at det ikke er en selvfølge at man får hjelp til å tilpasse en barnevogn, sier hun.

Kjersti synes også det er synd at samfunnet tar som utgangspunkt at funksjonshemmede ikke kan bidra like mye som såkalt funksjonsfriske.

- Jeg mener det er svært viktig at funksjonshemmede bli