Jeg møter henne på kontoret hos SIFO, Forbruks-forskningsinstituttet som er en del av Høgskolen i Oslo og Akershus, og det er ikke veldig vanskelig å gjette seg til hva som opptar denne dama. Bord og pulter er dekket med garn og strikkeplagg i alle farger. Og hun er ikke mindre fargerik selv, i egensydd kjole. Av norsk ull selvfølgelig.
- Denne er laget av VikingGull-stoffet, med ull fra de gamle, norske sauerasene, smiler hun fornøyd.
ULL HELE VEIENIngun er utdannet etnolog og startet sin karriere med avhandlinger om hytte- og friluftsliv.
- Men jeg har alltid vært interessert i tekstiler og klær, både privat og faglig, forteller hun.
Da det åpnet seg en mulighet på SIFO i 1999, var etnologen snar om å tenke at «her er det plass til en klesforsker». Og ull var med fra starten.
- Ull har jeg alltid likt. Det er et interessant materiale rent teknisk, og det har utrolig mange gode bruksegenskaper. Dessuten ga det å arbeide med ull, mulighet til samarbeid med industrien, fordi det vi fortsatt hadde igjen av tekstilindustri, nettopp var mye ull. Å jobbe sammen med industrien, gir også anledning for forskningsfinansiering, forklarer hun.
Ullerfaringene kom raskt. Hun lærte at den norske ulla ble produsert på en god måte, og at systemet fungerte godt hele veien, fra bonde til vaskeklar ull. Men så dukket det opp et skjær i sjøen, et brudd i den norske verdikjeden. Mye av den norske ulla tok turen til England for vasking, noe den fortsatt gjør.
- Altfor lite av den kom tilbake til moderlandet. Ikke var det norsk ull i bunader, og ikke brukte møbelprodusentene det i sine produkter, sier hun.
VI VET FOR LITENorske hjemmestrikkere og ullbrukere hadde for lengst fått øynene opp for blant annet alpakka og merino med mykhetsgaranti.
- Nordmenn er
