Utdanningen som barnelege fra Ukraina har hun ikke fått godkjent i Norge. - Jeg er utdannet ved pediatrisk fakultet og spesialiserte meg i nyfødtmedisin i det daværende Sovjetunionen. I 20 år jobbet jeg med syke, nyfødte barn. Det var fortidligfødte og barn med infeksjoner og misdannelser. Vi hadde ett system for voksne og ett for barn i helsevesenet og har det fortsatt, sier hun.
Lav ledighet en årsak til lav mobilitet
Marina Ludvigsen kom til Norge for sju år siden, da hun giftet seg med en nordmann. I Norge måtte hun få utdanningen sin godkjent, noe som tar to år. I mellomtiden lærte hun norsk. Men søknaden om godkjenning ble avslått. -Jeg klarte først ikke å skaffe pensum fra utdanningen som jeg tok fra 1981-1988 i et land som ikke fins lenger. Nå har jeg klart det og i høst sendte jeg søknad om godkjenning på nytt. Men for tre år siden tenkte jeg at jeg er 50 år, jeg er utlending, jeg er kvinne og jeg er lege, og jeg kan ingenting annet enn å stille diagnoser og behandle syke nyfødte, sier hun.
Savnet veiledning
Ved en tilfeldighet fikk hun høre om tre-årig farmasiutdanning og ble interessert. - Jeg tenkte at yrket lignet på mitt gamle yrke, så jeg prøvde å få en vikarjobb på apotek for å prøve hvordan det var. Men henvendelsene til alle apotekene i Asker og flere i Oslo ga ingen resultater. Ingen ville bruke penger på å lære meg opp, og noen mente at jeg var overkvalifisert. Jeg forhørte meg med Nav om de kunne hjelpe meg med praksisplass, men Nav mente at jeg som hadde erfaring fra sykehus burde søke jobb som pleieassistent. Det ville jeg ikke. Jeg skulle ønske det hadde vært lettere å få veiledning i hvordan jeg kunne utviklet meg videre i Norge med den utdanningen jeg hadde. I Berlevåg, der vi bor, byttes det leger ofte, og mannen min tenkte det skulle være lett for meg å få jobb der, men slik ble det ikke, sier hun.
Så Marina søkte om plass på farmasistudiet. Hun kom inn flere steder i landet, men valgte reseptar-farmasøytutdanningen ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA). - Skolen sier at arbeidsgivere vil stå i kø for å få tak i oss, blant annet fordi så mange apotek utvider åpningstidene.
Bachelorutdanningen nærmer seg slutten, og Marina Ludvigsen har praksis i Vitusapoteket i Bogstadveien i Oslo, der hun stortrives og føler seg svært godt mottatt. Mannen hennes er kaptein på en supplybåt og ute til sjøs fem uker av gangen. - Men med lange friperioder kan han bo hos meg her sør, eller jeg reiser nordover. Han har betalt mye for at jeg skal lykkes. Men jeg er sju år yngre enn han og håper jeg kan gi noe tilbake etter hvert, sier hun.
Møtt med respekt
Marina Ludvigsen er fornøyd med at hun valgte å ta ny utdanning. - Jeg har det som plommen i egget. I begynnelsen av studiet tenkte jeg bare på at det skulle gi meg en jobb. Men så lærte jeg om aldersrelaterte sykdommer, legemiddelkjemi, produksjon og godkjenning av legemidler og samfunnsfarmasi. Mye nytt, samtidig som jeg har fordelen fra tidligere yrke med at jeg kan mye om kropp og legemidler, og har kunnskap og forståelse om medisin. I starten var jeg redd for at jeg ikke var god nok i norsk språk og at jeg hadde glemt det jeg kunne om kjemi, men jeg ble møtt med respekt fra både studenter og lærere. Jeg har valgt riktig, jeg tar utdanning for en jobb der jeg kan hjelpe folk, og det er viktig for meg, sier hun.
Ved siden av studiene har hun i tre år jobbet 17 prosent stilling som apotektekniker på apotek, men vet ikke hvor mye dette teller for senere pensjon. - Jeg har jobbet 20 år i Ukraina, men mister pensjonsrettigheter der fordi jeg har bosatt meg i et annet land. Tidligere var forresten pensjonsalderen i Ukraina 55 år, nå er den hevet til 60 år. Men mye kan jo forandre seg, sier Marina Ludvigsen.
Fakta
Fem personer forteller sine ulike historier om jobbskifter, om årsaken bak og hvor de er nå.
