Fagpressenytt

S eks lenestoler står på den nakne scenen, gulvet er sort, veggene likeså. Ingen av stolene er like. En av dem er full av bøker og papirer. I en skinnstol ligger en overdådig blomsterbukett. I en rød lenestol masse leker i en plastkasse. Vi er på Scene 2 ved Det norske teatret i Oslo. Seks av Norges fremste og mest erfarne skuespillere lytter konsentrert der de står i ring rundt instruktør Tyra Tønnessen. Hun vil stramme opp den innledende scenen til stykket Overføring, der skuespillerne forvandler seg til seks aldrende personer som har sin siste dag på jobben etter å ha virket flere tiår som psykoterapeuter. I en finstemt rytme skal de introdusere seg en for en, der de på hvert sitt kontor pakker sammen tingene sine, stryker en siste gang ettertenksomt over terapistolen, eller lar seg friste til å bla litt i en bok som kanskje har betydd noe spesielt. En prøver å mestre en gjenstridig mopp, men ender med å kaste den i veggen. Er det tanken på jobbavslutningen som får ham ut av likevekt?

Denne innledningen er forestillingens eksistensielle motor. Det å rydde seg ut av kontoret for å avslutte en lang karriere er en situasjon der man gjerne tar et oppgjør, skal regissør Tyra Tønnessen senere fortelle meg. For terapeutene vekker siste dag på jobben tanker og sterke følelser. Glede over hva terapeutlivet ga, men også grubling over om man hadde vært god nok i jobben, og om hva jobben hadde kostet dem selv og deres nærmeste.

BERIKENDE OG BELASTENDE

Et forskningsbasert teaterstykke - det er unikt, i alle fall innenfor psykologien. Overføring har en uvanlig forhistorie. Manuset er skrevet basert på psykologspesialist og førsteamanuensis Marit Råbu sine dybdeintervjuer med 13 psykoterapeuter som alle hadde en karriere på rundt 40 år bak seg. Råbu ville undersøke hvordan det å være terapeut så lenge hadde virket inn på livet deres. Hva hadde arbeidet gitt dem? Hva hadde det kostet?

Disse psykologene og psykiaterne var stifinnere i psykologien. De valgte en utdanning i et fag som var temmelig nytt - i en tid da det ikke var så vanlig som i dag å ta utdanning på Universitetet. De startet sin karriere i 1960- og 70-årene, en periode med kraftfulle debatter om kjønn og samfunnsnormer, med stor fremtidsoptimisme og tro på endringer i tenkemåter og leveregler.

Svarene Råbu fikk inn (se faktaboks med referanser), viste at terapeutene syntes yrket som psykoterapeut hadde vært meningsfullt. Det å bli kjent med det innerste i et menneskesinn, prøve å forstå personens utfordringer og lidelse og så bidra til endring og utvikling, det føltes som et privilegium. Terapeutene mente selv at de gjennom årene hadde fått økt toleranse for menneskelig mangfold, men også ydmykhet for at ikke alt kan lindres og repareres. De trakk også fram at livet som terapeut var spennende - ved å være uforutsigbart og intellektuelt stimulerende, og ved at man fikk være kreativ og bruke hele seg. Samtidig fortalte de om store belastninger ved det å komme så tett på menneskers liv og lidelse. Flere hadde kjent avmakt når de ikke greide å gi god nok hjelp. Noen hadde mistet pasienter i selvmord. «En får vel ikke ristet det nok av seg», sa en.

Da psykoterapeutene ble spurt om sine egne relasjoner, svarte flere at det å være terapeut hadde beriket relasjonene til familie og venner ved at de hadde utviklet toleranse og evne til å lytte. Men noen trakk også frem at de tidvis var så oppfylt av arbeidet at de ikke greide å være ordentlig til stede for dem rundt seg. «Man er så befolket inni seg, man har liksom så mange, så man har ikke helt plass til flere enn kanskje den nærmeste familie», sa en.



ET VIKTIG VERKSTED

Hvordan gikk det til at Marit Råbus forskning ved Universitetet i Oslo fant veien til Det norske teatret? I møte med Råbu på teatrets restaurant Løve får jeg historien. På en konferanse om kvalitative metoder i Vancouver i 2009 deltok forskeren på en workshop som handlet om det å formidle forskningsfunn gjennom teater. Det fenget.

- Selv ser jeg litteratur og kultur som en kilde til kunnskap. Ikke med en pedagogisk hensikt, men som erkjennelse om det å være menneske, sier Råbu, som forteller at så å si alle de 13 terapeutene hun intervjuet, spontant nevnte at det var viktig for dem å drive kunstnerisk virksomhet.

- Flere av dem sa at de leste like mye filosofi og litteratur som psykologi. Forskning og teori er grunnleggende, men ikke tilstrekkelig. Det er noen typer erkjennelse som best kan uttrykkes i kunst, sier Råbu, som også forteller at sosialantropologien har flere eksempler på at forskning har blitt teater.

Senere møtte Råbu skotten John McLeod. Han er klinisk psykolog og en av de fremste internasjonalt innenfor kvali