Arbeidsmanden
01.06.2024
Da Stian Ollila begynte i Norsk Stein, sverget han på aldri mer å blande seg inn i fagforeningsarbeid.
- Har du sett «Gudfaren»? Du vet han som prøvde å komme seg ut av mafiaen og sa: «Just when I thought I was out, they pull me back in».
Stian Ollila ser ofte ut som om han er rett før å bryte ut i latter. Nå drar han på i noen lange «hå-hå-hå», og svitsjer fra stakkato italiensk-engelsk til insisterende bergensk når han forteller om opptakten til at han startet i gruvebedriften Norsk Stein.
Han hadde hatt «et jævlig oppgjør» med ledelsen der han jobbet som platearbeider og sveiser fordi bedriften bare overtidsbetalte et fåtall av arbeiderne.
Han hadde fått stadig dårligere vikarjobber i Adecco fordi han alltid stilte spørsmål ved arbeidsvilkårene.
Han hadde ledet klubben hos neste arbeidsgiver inn i en rettssak fordi konsernet ville kvitte seg med tariffavtalen.
Nå hadde han flyttet fra travle Bergen til fredelige Suldal, fått drømmejobben i Norsk Stein og ville bare gjøre oppgavene sine som industrimekaniker.
Han var trøtt av å protestere, ville holde seg unna trøbbel.
- Men noe av det første jeg ble møtt av på arbeidsplassen, var at jeg skulle jobbe kveldsskift til halv tolv og starte opp klokken sju morgenen etter. Da gikk jeg til ledelsen og sa: «Jeg skal ha elleve timer hvile». «Hos oss er det åtte timer», svarte ledelsen. Og da måtte jeg jo finne fram arbeidsmiljøloven.
Han smiler:
- Det ble en god diskusjon der. Men jeg hadde jo rett.
Kvensk bannskap
Han er 193 centimeter høy, alltid elegant kledd, flasher et tungt halskjede i sølv og setter øynene i folk under mørke øyebryn og tilbakestrøket hår. Døtrenes venninner har en gang hentet fram nettopp «Gudfaren» og sagt at «faren din ser ut som en mafiaboss».
Det synes Stian Ollila er umåtelig morsomt. Han, som for lenge siden har lært seg å gå i dialog med ledelsen framfor å slå neven i bordet, irriterer seg kraftig over at det norske folk for et par tiår siden ble eksponert for «Fredrikssons fabrikk» på statskanalen.
- Den serien har ødelagt mer for fagbevegelsen enn noe annet. De folkene på fabrikken var noen vrangpeiser som skulle stoppe både ditt og datt for produksjonen. Det er jo ikke sånn det fungerer. Hvis vi arbeidstakere kommer og krever at vi skal ha 50 kroner mer i timen, går jo bedriften konkurs neste måned. Vi må se saken fra begge sider og prøve å løse ting med lavest mulig konfliktnivå.
Han er hovedtillitsvalgt i Norsk Stein, som nylig tok konsernnavnet Mibau Stema Group. Selskapet har tre steinbrudd i Rogaland, hvor det ved Jelsafjorden i Suldal kommune er det største. Det er her Stian jobber - to dager på gølvet og tre dager på kontor, med 210 medlemmer under sine vinger.
Og det er ikke alltid den tillitsvalgte har lagt seg på lavest mulig konfliktnivå når han har forhandlet om lønn og rettigheter for sine.
Ordene «jævlig» og «helvete» ligger nemlig langt ute på tunga for 47-åringen med kvensk bakgrunn.
- Hjemme hos oss var det alltid høye stemmer og mye bannskap,
Les opprinnelig artikkelStian Ollila ser ofte ut som om han er rett før å bryte ut i latter. Nå drar han på i noen lange «hå-hå-hå», og svitsjer fra stakkato italiensk-engelsk til insisterende bergensk når han forteller om opptakten til at han startet i gruvebedriften Norsk Stein.
Han hadde hatt «et jævlig oppgjør» med ledelsen der han jobbet som platearbeider og sveiser fordi bedriften bare overtidsbetalte et fåtall av arbeiderne.
Han hadde fått stadig dårligere vikarjobber i Adecco fordi han alltid stilte spørsmål ved arbeidsvilkårene.
Han hadde ledet klubben hos neste arbeidsgiver inn i en rettssak fordi konsernet ville kvitte seg med tariffavtalen.
Nå hadde han flyttet fra travle Bergen til fredelige Suldal, fått drømmejobben i Norsk Stein og ville bare gjøre oppgavene sine som industrimekaniker.
Han var trøtt av å protestere, ville holde seg unna trøbbel.
- Men noe av det første jeg ble møtt av på arbeidsplassen, var at jeg skulle jobbe kveldsskift til halv tolv og starte opp klokken sju morgenen etter. Da gikk jeg til ledelsen og sa: «Jeg skal ha elleve timer hvile». «Hos oss er det åtte timer», svarte ledelsen. Og da måtte jeg jo finne fram arbeidsmiljøloven.
Han smiler:
- Det ble en god diskusjon der. Men jeg hadde jo rett.
Kvensk bannskap
Han er 193 centimeter høy, alltid elegant kledd, flasher et tungt halskjede i sølv og setter øynene i folk under mørke øyebryn og tilbakestrøket hår. Døtrenes venninner har en gang hentet fram nettopp «Gudfaren» og sagt at «faren din ser ut som en mafiaboss».
Det synes Stian Ollila er umåtelig morsomt. Han, som for lenge siden har lært seg å gå i dialog med ledelsen framfor å slå neven i bordet, irriterer seg kraftig over at det norske folk for et par tiår siden ble eksponert for «Fredrikssons fabrikk» på statskanalen.
- Den serien har ødelagt mer for fagbevegelsen enn noe annet. De folkene på fabrikken var noen vrangpeiser som skulle stoppe både ditt og datt for produksjonen. Det er jo ikke sånn det fungerer. Hvis vi arbeidstakere kommer og krever at vi skal ha 50 kroner mer i timen, går jo bedriften konkurs neste måned. Vi må se saken fra begge sider og prøve å løse ting med lavest mulig konfliktnivå.
Han er hovedtillitsvalgt i Norsk Stein, som nylig tok konsernnavnet Mibau Stema Group. Selskapet har tre steinbrudd i Rogaland, hvor det ved Jelsafjorden i Suldal kommune er det største. Det er her Stian jobber - to dager på gølvet og tre dager på kontor, med 210 medlemmer under sine vinger.
Og det er ikke alltid den tillitsvalgte har lagt seg på lavest mulig konfliktnivå når han har forhandlet om lønn og rettigheter for sine.
Ordene «jævlig» og «helvete» ligger nemlig langt ute på tunga for 47-åringen med kvensk bakgrunn.
- Hjemme hos oss var det alltid høye stemmer og mye bannskap,
