Fagpressenytt

Betina Fredheim liker å jobbe med nevene, grave ei grøft, ta ned et skilt, sette opp et nytt. Hun liker å sette seg inn i store kjøretøy og rydde vei, gjerne en lastebil eller putebil, den med kollisjonspute og en blinkende pil som viser at her er det skjedd noe.
Hvis noen spør hva hun driver med, svarer 30-åringen at hun jobber med vei og vedlikehold. Av og til møter hun hevede øyenbryn - er det ikke flest menn der?
Jo da, men jentene kommer etter, og Betina vil ha flere av dem ut på veiene.
For hennes egen del har det ikke vært noe hinder at hun er drøye halvannen meter og har lyst, langt hår på en arbeidsplass med flest menn.
Det største hinderet har ligget inni henne selv.

Ratt og rally
Hun sitter i en sofa i et rekkehus på Hamar med katten Klara malende på fanget. Oliver på ett år og åtte måneder er i barnehagen, samboeren Tony på jobb. Betina har også datteren Leonora på ni år fra et tidligere forhold.
- Jeg har nødryddet, sier hun, og ja: Et knippe leker ligger samlet i et hjørne på gulvet. Over henger en flatskjerm og veggpryd av det mer særegne slaget: et ratt fra en minicooper og to felger farget i sølv og gull. Over sofaen henger to hyller med pokaler fra den gangen Tony kjørte rallycross.
Da Betina flyttet fra hjemstedet på Vestlandet til Tony i Innlandet, ville kjæresten ta ned både ratt, felger og pokaler, men Betina stoppet ham. Hun så ingen grunn til å mykne på interiøret.
- Han trengte da ikke forandre noe bare for at «kjerringa» skulle flytte inn, sier hun og ler:
- Ja, jeg sier kjerring, jeg er vestlending. Og jeg har alltid vært ei «guttejenta».

- Trodde utslettet var smittsomt
I den lille bygda Omastrand, plassert blant fjord og fjell omtrent midt mellom Bergen og Odda, var det så få elever på skolen at flere klasser måtte slås sammen til en. Tidlig i oppveksten var Betina den som kunne fortelle vitsen om at svenskene kledde seg nakne u