Forskerforum
27.11.2023
I ti år har Nadim Khourys forskning søkt etter grunnlag for at palestinere og israelere kan leve sammen i et felles demokrati. Spørsmålene er der fortsatt, men krigen på Gaza kan ha endret svarene.
Da Hamas angrep Israel 7. oktober, var Nadim Khoury og familien hans på besøk hos familie i Jerusalem. Vel hjemme i Norge skulle han forelese for studenter på Internasjonale studier i Lillehammer om krig og selvforsvar.
- Jeg har en student fra Gaza, så det første jeg gjorde, var å spørre om han hadde hørt fra familien sin. Han møtte ikke blikket mitt, og jeg skjønte øyeblikkelig hva det betydde. Etter forelesningen sa han at han hadde mistet elleve familiemedlemmer dagen før, og resten bare ventet på å dø. Da begynte jeg å gråte foran studentene mine. Det har jeg aldri gjort før. - Hvordan går det med deg?
- Det er virkelig vanskelig. Jeg er vokst opp under okkupasjon, men jeg har aldri før følt frykt på dette nivået, en eksistensiell frykt, som om noe i kjernen av min identitet er truet. Det er mye frykt. Sinne. Raseri. Men jeg går fortsatt på jobb, og underviser om flyktninger og folkemord og alle disse temaene som er så til stede.
- Forskningen din og undervisningen din går rett inn i kjernen av konflikten, hvordan greier du å beholde forskerens ro? - Det er krevende å forholde seg objektivt. Som foreleser er det min jobb å utfordre studentene. Da jeg underviste i Palestina, kunne jeg ta Israels argumenter på alvor, holde avstand og utfordre studentene. Men nå, i denne situasjonen, kan jeg ikke holde den avstanden. Dessuten vet jeg at alt jeg sier, kan bli feiltolket. Alt dette gjør det vanskelig
Gå til mediet- Jeg har en student fra Gaza, så det første jeg gjorde, var å spørre om han hadde hørt fra familien sin. Han møtte ikke blikket mitt, og jeg skjønte øyeblikkelig hva det betydde. Etter forelesningen sa han at han hadde mistet elleve familiemedlemmer dagen før, og resten bare ventet på å dø. Da begynte jeg å gråte foran studentene mine. Det har jeg aldri gjort før. - Hvordan går det med deg?
- Det er virkelig vanskelig. Jeg er vokst opp under okkupasjon, men jeg har aldri før følt frykt på dette nivået, en eksistensiell frykt, som om noe i kjernen av min identitet er truet. Det er mye frykt. Sinne. Raseri. Men jeg går fortsatt på jobb, og underviser om flyktninger og folkemord og alle disse temaene som er så til stede.
- Forskningen din og undervisningen din går rett inn i kjernen av konflikten, hvordan greier du å beholde forskerens ro? - Det er krevende å forholde seg objektivt. Som foreleser er det min jobb å utfordre studentene. Da jeg underviste i Palestina, kunne jeg ta Israels argumenter på alvor, holde avstand og utfordre studentene. Men nå, i denne situasjonen, kan jeg ikke holde den avstanden. Dessuten vet jeg at alt jeg sier, kan bli feiltolket. Alt dette gjør det vanskelig
