Magma
09.08.2023
Ikke alle veier går i en rett linje. Her er fortellinger fra noen av dem som våget å endre kurs.
Jeg har drømmejobben. Dette er så meg. Før har jeg all- tid holdt øynene åpne for andre spennende jobber, nå er det ikke sånn i det hele tatt.
Sumeet Singh Patpatia er for mange mest kjent som mannen bak den årlige Turbandagen, som er blitt arrangert i Oslo helt siden 2010. Patpatia har også lang erfaring fra arbeid med teknologi og digitalisering i blant annet Rambøll Group og Telenor. Men for to år siden ble han ansatt i Schibsted, som sjef for mangfold, inkludering og tilhørighet. En helt ny stilling, som han selv fikk lov til å fylle med innhold. Han gleder seg til å gå på jobb hver dag. Men i lang tid var det akkurat som det fantes to versjoner av Sumeet som han strevde med å få til å gå i hop: én idealistisk, kreativ, som skapte engasjement gjennom arrangement som Turbandagen og annet frivillig arbeid, og én karrierebevisst, som ville tjene penger og ha en sikker jobb.
- Jeg er utdannet siviløkonom fra BI, og etter det tok jeg et år på kunst og design. Jeg følte meg litt sånn: Alle kan bli siviløkonom, og jeg hadde behov for å tenke utenfor boksen. Men da jeg gikk på BI, følte jeg meg veldig kreativ, og da jeg kom på kunst og design, følte jeg meg som en veldig grå økonom, sier han og ler.
- Det første vendepunktet kom da jeg pratet med noen medstudenter om hva vi skulle gjøre etter studiene.
Jeg hadde hele tiden tenkt at jeg ville starte for meg selv. Jeg har vokst opp sånn, med to foreldre som drev sine butikker i tretti år. Men han ene jeg snakket med, sa at det å drive for seg selv hørtes veldig slitsomt og vanskelig ut. Han sa at han skulle få en god, fast jobb i et firma og tjene godt. Jeg ble litt tatt på senga. Jeg hadde ikke noen gode motargumenter. Det er jo mye bedre å jobbe og ha trygge rammer og samtidig kunne gjøre ting.
Etter studiene gikk Sumeet Singh inn i økonomiverdenen og jobbet med Excel-ark. Etter noen år med investeringer begynte han som rådgiver for en av konserndirektørene i Telenor.
Hun sa: «Hei, du er skikkelig god på kommunikasjon!» Hun begynte å gi meg en annen type og mye større ansvar. Det var en vending, og siden den gangen har jeg aldri gått tilbake til Excel-arkene, sier han.
Parallelt med at han klatret på karrierestigen, drev Sumeet Singh med sitt store hjertebarn, som var å arrangere Turbandagen i Oslo. Han så på det frivillige engasjementet som noe helt adskilt fra karrieren, og var forberedt på at det alltid kom til å være sånn. Helt til han en dag snublet over en jobbannonse som handlet om inkludering i arbeidslivet.
- Den beskrev dette med mangfold og inkludering på en måte som traff meg veldig. Da skjønte jeg at det var noe der jeg måtte utforske videre.
I ettertid ser han at den jobbannonsen var det som ledet ham fram til den jobben han har i dag.
- Jobben min handler om at folk skal få lov til å ta med hele seg på jobben. Den der «like barn leker best»-mentaliteten er ikke så bra for business. Vi ønsker å tenke på mangfold når vi rekrutterer og når vi jobber med kulturen på huset, slik at vi får kapitalisert på annerledesheten. Ikke minst ser vi at folk trives mye bedre på jobb når de får være seg selv. Vi vil ha de beste talentene og skape de beste produktene. Like mennesker skaper bare bra produkter for dem som er lik dem selv, og vi har større ambisjoner enn det, sier han.
Sumeet Singh synes det er vakkert å tenke på veien han har gått for å havne der han er i dag.
- Hadde jeg for tolv år siden tenkt at det var dette jeg skulle, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt de verktøyene som skulle til for å gjøre en god jobb. Jeg mener jeg har vært tolv år på trening for å gjøre jobben på en helt annen måte. Hvis jeg ikke hadde erfaring fra finans og fra arbeid med transformasjon og innovasjon, hadde jeg ikke hatt verktøyene til å jobbe slik jeg synes det bør gjøres.
- Ingenting er bortkastet?
- For meg er det i hvert fall sånn. Jeg har aldri hatt en langsiktig plan. Da jeg studerte og samtidig drev mye med frivillig arbeid, var mamma og pappa veldig støttende. De sa at jeg ikke trengte å ta en deltidsjobb for å få ting til å gå rundt, de ville heller lønne meg for det frivillige arbeidet jeg gjorde. De ville støtte meg i det jeg brant for. Noen tenker at de må drive med frivillig arbeid fordi det ser bra ut på CV-en. Men en sånn motivasjon holder ik
Gå til medietSumeet Singh Patpatia er for mange mest kjent som mannen bak den årlige Turbandagen, som er blitt arrangert i Oslo helt siden 2010. Patpatia har også lang erfaring fra arbeid med teknologi og digitalisering i blant annet Rambøll Group og Telenor. Men for to år siden ble han ansatt i Schibsted, som sjef for mangfold, inkludering og tilhørighet. En helt ny stilling, som han selv fikk lov til å fylle med innhold. Han gleder seg til å gå på jobb hver dag. Men i lang tid var det akkurat som det fantes to versjoner av Sumeet som han strevde med å få til å gå i hop: én idealistisk, kreativ, som skapte engasjement gjennom arrangement som Turbandagen og annet frivillig arbeid, og én karrierebevisst, som ville tjene penger og ha en sikker jobb.
- Jeg er utdannet siviløkonom fra BI, og etter det tok jeg et år på kunst og design. Jeg følte meg litt sånn: Alle kan bli siviløkonom, og jeg hadde behov for å tenke utenfor boksen. Men da jeg gikk på BI, følte jeg meg veldig kreativ, og da jeg kom på kunst og design, følte jeg meg som en veldig grå økonom, sier han og ler.
- Det første vendepunktet kom da jeg pratet med noen medstudenter om hva vi skulle gjøre etter studiene.
Jeg hadde hele tiden tenkt at jeg ville starte for meg selv. Jeg har vokst opp sånn, med to foreldre som drev sine butikker i tretti år. Men han ene jeg snakket med, sa at det å drive for seg selv hørtes veldig slitsomt og vanskelig ut. Han sa at han skulle få en god, fast jobb i et firma og tjene godt. Jeg ble litt tatt på senga. Jeg hadde ikke noen gode motargumenter. Det er jo mye bedre å jobbe og ha trygge rammer og samtidig kunne gjøre ting.
Etter studiene gikk Sumeet Singh inn i økonomiverdenen og jobbet med Excel-ark. Etter noen år med investeringer begynte han som rådgiver for en av konserndirektørene i Telenor.
Hun sa: «Hei, du er skikkelig god på kommunikasjon!» Hun begynte å gi meg en annen type og mye større ansvar. Det var en vending, og siden den gangen har jeg aldri gått tilbake til Excel-arkene, sier han.
Parallelt med at han klatret på karrierestigen, drev Sumeet Singh med sitt store hjertebarn, som var å arrangere Turbandagen i Oslo. Han så på det frivillige engasjementet som noe helt adskilt fra karrieren, og var forberedt på at det alltid kom til å være sånn. Helt til han en dag snublet over en jobbannonse som handlet om inkludering i arbeidslivet.
- Den beskrev dette med mangfold og inkludering på en måte som traff meg veldig. Da skjønte jeg at det var noe der jeg måtte utforske videre.
I ettertid ser han at den jobbannonsen var det som ledet ham fram til den jobben han har i dag.
- Jobben min handler om at folk skal få lov til å ta med hele seg på jobben. Den der «like barn leker best»-mentaliteten er ikke så bra for business. Vi ønsker å tenke på mangfold når vi rekrutterer og når vi jobber med kulturen på huset, slik at vi får kapitalisert på annerledesheten. Ikke minst ser vi at folk trives mye bedre på jobb når de får være seg selv. Vi vil ha de beste talentene og skape de beste produktene. Like mennesker skaper bare bra produkter for dem som er lik dem selv, og vi har større ambisjoner enn det, sier han.
Sumeet Singh synes det er vakkert å tenke på veien han har gått for å havne der han er i dag.
- Hadde jeg for tolv år siden tenkt at det var dette jeg skulle, er jeg overbevist om at jeg ikke hadde hatt de verktøyene som skulle til for å gjøre en god jobb. Jeg mener jeg har vært tolv år på trening for å gjøre jobben på en helt annen måte. Hvis jeg ikke hadde erfaring fra finans og fra arbeid med transformasjon og innovasjon, hadde jeg ikke hatt verktøyene til å jobbe slik jeg synes det bør gjøres.
- Ingenting er bortkastet?
- For meg er det i hvert fall sånn. Jeg har aldri hatt en langsiktig plan. Da jeg studerte og samtidig drev mye med frivillig arbeid, var mamma og pappa veldig støttende. De sa at jeg ikke trengte å ta en deltidsjobb for å få ting til å gå rundt, de ville heller lønne meg for det frivillige arbeidet jeg gjorde. De ville støtte meg i det jeg brant for. Noen tenker at de må drive med frivillig arbeid fordi det ser bra ut på CV-en. Men en sånn motivasjon holder ik
