Den følelsen, det er den jeg, journalist i Arbeidsmanden, har når det kommer til bilkjøring.
Jeg er livredd for å sitte bak rattet.
Det har riktignok ikke alltid vært slik. Da jeg tok sertifikat for elleve år siden, elsket jeg å kjøre bil. Frihetsfølelsen, og ikke minst mestringen jeg kjente på da, er som et gammelt drops jeg kan sutte på fortsatt.
Problemet er at det nå ikke er så mye igjen av dette sukkertøyet. Etter ti år i hovedstaden, med et kollektivtransport-eldorado som distrikt-Norge bare kan drømme om, har bilkjøringen gått opp i skitten eksosrøyk.
Frihetsfølelsen blir byttet ut med bankende hjerte og dårlig mage hver gang forslaget om en kjøretur kommer opp.
Dette er altså ståa når redaktøren min legger fram ideen om å lage en reportasje om en sensor i Statens vegvesen - altså det mennesket som vurderer hvem som skal få førerkort - eller ikke.
- Vi kan jo vinkle på at du skal «kjøre opp på nytt». Det blir kjempegøy, ler hun, vel vitende om undertegnedes forhold til motoriserte kjøretøyer.
Jeg skjønner det jo selv, det er en god idé. Sensoren jeg skal møte i Stjørdal, Morten Eitran, synes også det. Spesielt siden jeg ikke har kjørt bil på ti år.
- Det kan jo bli veldig morsomt, sier han lystig på telefonen, når jeg innvier han i planen.
Aldri kjørt på motorvei
Vi bestemmer oss for å møtes en tirsdag tidlig i april. Hele påskeferien går med til å grue seg. Natten før oppkjøringen forsvinner i voldsomme mareritt om doble pedalsett og stryk.
Det er derfor en temmelig utmattet journalist som tar imot det faste håndtrykket til sensor Eitran, når vi endelig møtes utenfor Scandic Hell i Stjørdal.
Han er 39 år, med brune øyne og mørkt skjegg. Sensor har han vært siden 2018.
Tillitsvalgt er han også, for Norsk Arbeidsmandsforbunds medlemmer i Vegvesenet i Stjørdal. Det er dit, til Vegvesenets trafikkstasjon vi nå er på vei. Eitran er sjåfør.
- Jeg tok lappen på bygda, så jeg har aldri kjørt på motorvei - og har aldri lukeparkert. Er det greit om vi unngår det? spør jeg håpefullt fra passasjersetet.
Eitran ler, og kommer med et svar jeg ikke får med meg. Jeg tolker det som et slags ja.
«Strykejern» ove
