I og med at komplekse barnevernssaker er et grunntema, er det viktig at forfatterne gir en rekke eksempler på slike saker. Men tenker de seg at noen komplekse saker faktisk er mer komplekse enn andre, eller er det rett og slett det at de er sammensatte? Og, ville de hatt noen eksempler på saker som ikke er komplekse og hvordan de kan håndteres?
Vi vet at beslutningsprosesser i barnvernssaker kan være både mangefasetterte, kompliserte og emosjonelt belastende. Følgelig blir det å skulle belyse kompleksiteten egentlig å slå inn åpne dører. Spørsmålet er kanskje heller om ideen med å hente inspirasjon fra beslutningsteori og politiets arbeid kombinert med kliniske eksempler bidrar med en ny tilnærmingsmåte, og derigjennom ny kunnskap om hvordan saksansvarlige i barnevernstjenesten kan håndtere de beslutningssituasjonene de møter.
Boka har ni kapitler, og det er ikke rom for å gå like grundig inn på alle kapitlene her. Jeg har derfor valgt å kommentere mer utdypende på noen sider ved det som absolutt er både en interessant og lærerik bok, om enn en bok som også reiser en del kritiske spørsmål hos meg.
Aller først vil jeg imidlertid trekke fram en ting jeg har stusset over, og det er den gjennomgående mangelen på henvisning til barnevernloven i boka. Ethvert barnevernsvedtak må hjemles i lov, hvilket betyr at informasjonen i saken må kunne subsumeres under en av paragrafene i loven, enten ut fra barneverntjenestens egne vurderinger eller ved at en formell beslutningsinstans foretar vurderingen. I saken om Sandra har man k
