Det er etter min mening særdeles viktig å være kritisk til veletablert praksis få stiller spørsmålstegn ved. Dette gjelder spesielt ved manglende overbevisende evidens. Enda viktigere er det å være oppmerksom på dette når det angår umyndige mennesker. Anvendelse av ståstativ overfor barn er et eksempel på dette.
Hva er egentlig et ståstativ? Brukerne av ståstativ beskrives som personer med «() ingen eller kun noe selvstendig ståfunksjon» (1). Et ståstativ kan i forlengelse av dette beskrives som et stasjonært, teknisk hjelpemiddel som skal gi tilstrekkelig støtte slik at vedkommende kan stå oppreist. Tallmateriale fra NAV viser at over 90% av brukerne av ståstativ i Norge er barn (2). Anvendelsen av ståstativ bør derfor anses som primært rettet mot barn. Ståstativ til barn brukes på steder som barnehage, skole og i hjemmet. Barn er i stor grad umyndige. Samtidig er de barna som anvender ståstativ gjenstand for sterke normative forventninger med bakgrunn i dere funksjonsnedsettelser. Denne kombinasjonen gjør dem spesielt sårbare for normativ påvirkning.
Paradoksal praksis
Dessverre vil det for barna vise seg at barndomstiden i ståstativ var nytteløs. Det er etter min mening tungtveiende grunner for at anvendelsen av ståstativ overfor barn bør opphøre som helhet som praksis i Norge. Det er mye som tyder på at den menneskelige kostnaden det enkelte barnet må betale er uforholdsmessig høy med tanke på hva barnet bokstavelig talt står igjen med. Altså en voldsom innsats med lite eller ingen gevinst. Dette er hva man kan kalle et terapeutisk paradoks. Forskning viser at ståstativets påståtte effekter på barnekroppen er tvetydige, motsigende og ikke mulig å konkludere på bakgrunn av (3,4,5,6). Hvorda
