Fysioterapeuten
02.11.2022
Gøran Paulsen, PhD., professor i idrettsfysiologi ved Norges idrettshøgskole. Fagkonsulent ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Utdannet fysioterapeut. goranp@nih.no.
Lars Haugvad, MSc., fysioterapeut ved Olympiatoppen, Norges idrettsforbund. Paul Solberg, PhD., fagansvarlig styrke ved Olympiatoppen, Norges Idrettsforbund. Førsteamanuensis II ved Høyskolen i Kristiania.
Denne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8. juni 2022.
Ingen interessekonflikter oppgitt.
Introduksjon
Hva er kjernemuskeltrening? - i historisk perspektiv
Kjernemuskeltrening, eller «core training», er helt enkelt trening av musklene rundt (og i) ryggsøylen og bekkenet, inkludert bekkenbunnen og diafragma. Disse musklene har opplagt - bevisst eller ubevisst - blitt trent med ulike øvelser så lenge trening har vært et begrep. I nyere tid har imidlertid kjernemuskeltrening blitt et konsept og i praksis en treningsform.
Kjernemuskeltrening har røtter i en studie av Bartelink [1], som omhandlet hvordan intra-abdominalt trykk kan avlaste mellomvirvelskivene under tunge løft. Bruken av ordet «core» (kjerne) synes i denne sammenheng å ha utspring fra en bok av Bob Gajda og Richard Dominguez utgitt i 1982 («Total Body Training»). Det er likevel Anders Bergmarks klassiske arbeid fra 1989 som danner selve grunnmuren i konseptet om kjernemuskeltrening. Selv om Bergmark ikke nevnte ordet «core», beskrev han ryggsøylens stabilitet og klassifiserte musklene rundt lumbalcolumna som «lokale» (dype) og «globale» [2]. Med dette utgangspunktet oppstod det to «kjernemuskel-skoler», en som fokuserte på de lokale musklene, særlig m. transversus abdominis og mm. multifidi, mens den andre også inkluderte de globale musklene, som m. rectus abdominis og m. obliquus externus abdominis.
Betydningen av kjernemuskler og -trening ble deretter aktualisert av San Francisco Spine Institute og Manohar Panjabi ved Yale-universitetet [3, 4] på starten 90-tallet, og ytterligere akselerert av Paul Hodges og medarbeidere ved Universitetet i Queensland i Australia (se blant annet: [5-9]).
Det australske miljøet rundt Paul Hodges (og særlig Carolyn Richardson) studerte m. transversus abdominis og mm. multifidi med (intramuskulær) elektromyografi (EMG). Det viktigste funnet var at personer med ryggplager hadde en forsinkelse (~50 ms) i aktiveringen av disse dype, lokale kjernemusklene ved enkle arm- og beinbevegelser. Forskerne tolket funnene som at ryggplagene skyldtes ustabilitet i ryggen. Dette ledet til «korsett-hypotesen» og at «abdominal hollowing» - det vil si å trekke inn navlen - ble en strategi for å lære å aktivere de dype musklene, og videre et sentralt prinsipp i kjernemuskeltrening [10].
I samme tidsrom, fra slutten av 1980-tallet, gjennomførte Stuart McGill og medarbeidere ved University of Waterloo i Canada en rekke studier på ryggsøylens mekanikk og funksjon [11-13]. Det synes verdt å nevne at Mc-Gill og medarbeidere benyttet grisenakker i flere av sine mekanistiske studier. Grisenakker skal angivelig likne vår lumbalcolumna [14]. Basert på sine observasjoner frontet McGill og medarbeidere «abdominal bracing», som betyr å bruke «alle» kjernemusklene til å stabilisere ryggsøylen [15]. Denne strategien innebærer altså at både lokale og
BRYTING Morten Thoresen i aksjon under VM i Oslo, 2021. Foto: Norges Bryteforbund. globale muskler bidrar i en ko-kontraksjon. «Planke»-øvelser, hvis opprinnelse av mange tilskrives Joseph Pilates, ble en praktisk konkretisering av teorien. McGill og medarbeidere mente at ryggsøylen var sårbar for og ville slites ut med gjentatte bevegelser, og motgiften var å stive av ryggen for å skape stabilitet. Dette resonerer med teorien om den nøytrale ryggsøyle-sonen («netural zone») introdusert av Panjabi [3, 4]: Tanken her er at ryggen skånes ved å holde ryggsøylen i en nøytral (midt-) posisjon under bevegelser, som å løfte en tung gjenstand fra bakken.
Tankesettet til McGill og medarbeidere gjorde at mange styrketreningsøvelser ble ansett som direkte skadelige for ryggen. Øvelser som «sit-ups» og «The roman chair back extension» (ryggløft/-hev) ble frarådet og knyttet til ryggplager [16]. Oss bekjent, finnes det ikke holdepunkter for at dette medfører riktighet.
Konseptet om kjernemuskeltrening utviklet seg fra behandling og rehabilitering av rygglidelser til å inkludere skadeforebygging og bedring av idrettsprestasjoner. På starten av 2000-tallet forekom det en eksplosiv økning i vitenskapelige artikler om kjernemuskeltrening for idrettsutøvere [17, 18]. Satt litt på spissen ble kjernemusklene på dette tidspunktet ansett som begrensende for å mestre nær sagt alle bevegelser og teknikker.
Kjernemusklene sørger utvilsomt for kraftoverføring mellom under- og overkropp, og særlig gjennom det som betegnes som «serape»-effekten ved aksial rotasjon. Serape-effekten illustreres som et diagonalt belte som krysser i buk-/ bekkenhøyde, og bygger blant annet på arbeidene til Vleeming og medarbeidere [19]. De skrå bukmusklene (mm. obliqui abdominis) og andre muskler som kan rotere ryggsøylen, er derfor særlig viktige i kast-, slag- og sparkbevegelser [20, 21]. Spørsmålet er imidlertid om typisk kjernemuskeltrening er nødvendig eller riktig trening for utviklingen og prestasjonen i disse bevegelsene? Eller gir kast-, slag- og spark-bevegelser i seg selv den nødvendige treningen av involverte kjernemuskler? Vi kommer tilbake til dette under.
Olympiatoppen adopterte kjernemuskeltreningskonseptet og bakte det inn i sin «basistrening» på starten av 2000-tallet. Basistrening var et helhetlig konsept, som inkluderer (ikke mindre enn) fysiske-, koordinative-, sosiale-, og psykiske-egenskaper. I praksis har ryggsøyle- og bekkenkontroll en dominerende rolle i basistrening. Det Olympiatoppen kalte «stabiliserende styrke», er i bunn og grunn kjernemuskeltrening [22]. Det må imidlertid poengteres at Olympiatoppen selv har avviklet basistreningskonseptet under de senere år.
Basistreningsbegrepet til Olympiatoppen, med fokus på buk- og rygg-trening ble godt mottatt blant mange utøvere på Toppidrettssenteret i Oslo, og basistrening ble innarbeidet i norsk idrett. Dette er tydeliggjort ved at toppidrettsgymnas i dag har basistrening på timeplanen, og at basistrening er inkludert i trenerkursene for mange idretter (f.eks. friidrett, svømming og alpint).
Kjernemuskeltrening synes stadig å være aktuelt [23, 24], og populariteten hos folk flest reflekteres i at treningssenterbransjen har egne gruppetimer med kjernemuskeltrening. Vi observerer betydelig bruk av kjernemuskeltrening i idretten, også på elitenivå - som er vår erfaring ved Olympiatoppen.
Oppsummert synes det ingen tvil om at kjernemuskeltrening har godt fotfeste i alt fra rehabilitering til prestasjonsutvikling i norsk idrett, samt mosjonstrening. Vi opplever imidlertid at både praktisk erfaring og litteraturen ikke støtter den posisjonen kjernemuskeltrening synes å ha. Under belyses det vi mener er kritikkverdige sider av kjernemuskeltreningskonseptet.
Hoveddel
Kritikk mot kjernemuskeltrening
På tross av sin popularitet, har flere stilt seg kritisk til kjernemuskeltrening [25-27]. Eyal Lederman publiserte i 2009 artikkelen «The myth of core stability» [25]. Her stilte Lederman spørsmåltegn ved hvor viktige ulike kjernemuskler var for å stabilisere ryggsøylen. Videre diskuterte han påstander om hvordan kjernemuskeltrening (ikke) kan påvirke muskelaktivering og timing av kjernemuskelaktivitet i funksjonelle bevegelser, som ved utførelse av idrettsøvelser. Lederman avviste «løsningen» ved å bevisst (viljestyrt) aktivere kjernemuskler, som m. abdominis transversus, før en bevegelse igangsettes («hollowing» og «braching»). Bakgrunnen var at kjernemusklene - etter alt å dømme - styres med komplekse, bevegelsesspesifikke aktiveringsmønstre som ikke er mulig å gjenskape med isolert, viljestyrt muskelaktivering. Dette ble antydet allerede i 1954 av Bartelink, som mente at aktiveringen av kjernemuskle
Gå til medietDenne fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 8. juni 2022.
Ingen interessekonflikter oppgitt.
Introduksjon
Hva er kjernemuskeltrening? - i historisk perspektiv
Kjernemuskeltrening, eller «core training», er helt enkelt trening av musklene rundt (og i) ryggsøylen og bekkenet, inkludert bekkenbunnen og diafragma. Disse musklene har opplagt - bevisst eller ubevisst - blitt trent med ulike øvelser så lenge trening har vært et begrep. I nyere tid har imidlertid kjernemuskeltrening blitt et konsept og i praksis en treningsform.
Kjernemuskeltrening har røtter i en studie av Bartelink [1], som omhandlet hvordan intra-abdominalt trykk kan avlaste mellomvirvelskivene under tunge løft. Bruken av ordet «core» (kjerne) synes i denne sammenheng å ha utspring fra en bok av Bob Gajda og Richard Dominguez utgitt i 1982 («Total Body Training»). Det er likevel Anders Bergmarks klassiske arbeid fra 1989 som danner selve grunnmuren i konseptet om kjernemuskeltrening. Selv om Bergmark ikke nevnte ordet «core», beskrev han ryggsøylens stabilitet og klassifiserte musklene rundt lumbalcolumna som «lokale» (dype) og «globale» [2]. Med dette utgangspunktet oppstod det to «kjernemuskel-skoler», en som fokuserte på de lokale musklene, særlig m. transversus abdominis og mm. multifidi, mens den andre også inkluderte de globale musklene, som m. rectus abdominis og m. obliquus externus abdominis.
Betydningen av kjernemuskler og -trening ble deretter aktualisert av San Francisco Spine Institute og Manohar Panjabi ved Yale-universitetet [3, 4] på starten 90-tallet, og ytterligere akselerert av Paul Hodges og medarbeidere ved Universitetet i Queensland i Australia (se blant annet: [5-9]).
Det australske miljøet rundt Paul Hodges (og særlig Carolyn Richardson) studerte m. transversus abdominis og mm. multifidi med (intramuskulær) elektromyografi (EMG). Det viktigste funnet var at personer med ryggplager hadde en forsinkelse (~50 ms) i aktiveringen av disse dype, lokale kjernemusklene ved enkle arm- og beinbevegelser. Forskerne tolket funnene som at ryggplagene skyldtes ustabilitet i ryggen. Dette ledet til «korsett-hypotesen» og at «abdominal hollowing» - det vil si å trekke inn navlen - ble en strategi for å lære å aktivere de dype musklene, og videre et sentralt prinsipp i kjernemuskeltrening [10].
I samme tidsrom, fra slutten av 1980-tallet, gjennomførte Stuart McGill og medarbeidere ved University of Waterloo i Canada en rekke studier på ryggsøylens mekanikk og funksjon [11-13]. Det synes verdt å nevne at Mc-Gill og medarbeidere benyttet grisenakker i flere av sine mekanistiske studier. Grisenakker skal angivelig likne vår lumbalcolumna [14]. Basert på sine observasjoner frontet McGill og medarbeidere «abdominal bracing», som betyr å bruke «alle» kjernemusklene til å stabilisere ryggsøylen [15]. Denne strategien innebærer altså at både lokale og
BRYTING Morten Thoresen i aksjon under VM i Oslo, 2021. Foto: Norges Bryteforbund. globale muskler bidrar i en ko-kontraksjon. «Planke»-øvelser, hvis opprinnelse av mange tilskrives Joseph Pilates, ble en praktisk konkretisering av teorien. McGill og medarbeidere mente at ryggsøylen var sårbar for og ville slites ut med gjentatte bevegelser, og motgiften var å stive av ryggen for å skape stabilitet. Dette resonerer med teorien om den nøytrale ryggsøyle-sonen («netural zone») introdusert av Panjabi [3, 4]: Tanken her er at ryggen skånes ved å holde ryggsøylen i en nøytral (midt-) posisjon under bevegelser, som å løfte en tung gjenstand fra bakken.
Tankesettet til McGill og medarbeidere gjorde at mange styrketreningsøvelser ble ansett som direkte skadelige for ryggen. Øvelser som «sit-ups» og «The roman chair back extension» (ryggløft/-hev) ble frarådet og knyttet til ryggplager [16]. Oss bekjent, finnes det ikke holdepunkter for at dette medfører riktighet.
Konseptet om kjernemuskeltrening utviklet seg fra behandling og rehabilitering av rygglidelser til å inkludere skadeforebygging og bedring av idrettsprestasjoner. På starten av 2000-tallet forekom det en eksplosiv økning i vitenskapelige artikler om kjernemuskeltrening for idrettsutøvere [17, 18]. Satt litt på spissen ble kjernemusklene på dette tidspunktet ansett som begrensende for å mestre nær sagt alle bevegelser og teknikker.
Kjernemusklene sørger utvilsomt for kraftoverføring mellom under- og overkropp, og særlig gjennom det som betegnes som «serape»-effekten ved aksial rotasjon. Serape-effekten illustreres som et diagonalt belte som krysser i buk-/ bekkenhøyde, og bygger blant annet på arbeidene til Vleeming og medarbeidere [19]. De skrå bukmusklene (mm. obliqui abdominis) og andre muskler som kan rotere ryggsøylen, er derfor særlig viktige i kast-, slag- og sparkbevegelser [20, 21]. Spørsmålet er imidlertid om typisk kjernemuskeltrening er nødvendig eller riktig trening for utviklingen og prestasjonen i disse bevegelsene? Eller gir kast-, slag- og spark-bevegelser i seg selv den nødvendige treningen av involverte kjernemuskler? Vi kommer tilbake til dette under.
Olympiatoppen adopterte kjernemuskeltreningskonseptet og bakte det inn i sin «basistrening» på starten av 2000-tallet. Basistrening var et helhetlig konsept, som inkluderer (ikke mindre enn) fysiske-, koordinative-, sosiale-, og psykiske-egenskaper. I praksis har ryggsøyle- og bekkenkontroll en dominerende rolle i basistrening. Det Olympiatoppen kalte «stabiliserende styrke», er i bunn og grunn kjernemuskeltrening [22]. Det må imidlertid poengteres at Olympiatoppen selv har avviklet basistreningskonseptet under de senere år.
Basistreningsbegrepet til Olympiatoppen, med fokus på buk- og rygg-trening ble godt mottatt blant mange utøvere på Toppidrettssenteret i Oslo, og basistrening ble innarbeidet i norsk idrett. Dette er tydeliggjort ved at toppidrettsgymnas i dag har basistrening på timeplanen, og at basistrening er inkludert i trenerkursene for mange idretter (f.eks. friidrett, svømming og alpint).
Kjernemuskeltrening synes stadig å være aktuelt [23, 24], og populariteten hos folk flest reflekteres i at treningssenterbransjen har egne gruppetimer med kjernemuskeltrening. Vi observerer betydelig bruk av kjernemuskeltrening i idretten, også på elitenivå - som er vår erfaring ved Olympiatoppen.
Oppsummert synes det ingen tvil om at kjernemuskeltrening har godt fotfeste i alt fra rehabilitering til prestasjonsutvikling i norsk idrett, samt mosjonstrening. Vi opplever imidlertid at både praktisk erfaring og litteraturen ikke støtter den posisjonen kjernemuskeltrening synes å ha. Under belyses det vi mener er kritikkverdige sider av kjernemuskeltreningskonseptet.
Hoveddel
Kritikk mot kjernemuskeltrening
På tross av sin popularitet, har flere stilt seg kritisk til kjernemuskeltrening [25-27]. Eyal Lederman publiserte i 2009 artikkelen «The myth of core stability» [25]. Her stilte Lederman spørsmåltegn ved hvor viktige ulike kjernemuskler var for å stabilisere ryggsøylen. Videre diskuterte han påstander om hvordan kjernemuskeltrening (ikke) kan påvirke muskelaktivering og timing av kjernemuskelaktivitet i funksjonelle bevegelser, som ved utførelse av idrettsøvelser. Lederman avviste «løsningen» ved å bevisst (viljestyrt) aktivere kjernemuskler, som m. abdominis transversus, før en bevegelse igangsettes («hollowing» og «braching»). Bakgrunnen var at kjernemusklene - etter alt å dømme - styres med komplekse, bevegelsesspesifikke aktiveringsmønstre som ikke er mulig å gjenskape med isolert, viljestyrt muskelaktivering. Dette ble antydet allerede i 1954 av Bartelink, som mente at aktiveringen av kjernemuskle
