Fagpressenytt

I det siste året har det i regi av Fysioterapeuten blitt publisert podkaster om ulike tema i fysioterapi. Podkastvertene har lagt ned et betydelig arbeid med å sette seg inn i temaene de tar opp. Det er interessant å høre hvordan fysioterapeuter, som arbeider klinisk og ikke selv er forskere, reflekterer over kunnskap i fysioterapi i lys av forskningslitteratur. Jeg undrer meg imidlertid over at podkastvertene ikke problematiserer forholdet mellom forskning og klinisk praksis og at de i så stor grad er opptatt av presise og valide målemetoder og effektstudier når de uttaler seg om kunnskap i fysioterapi. På denne måten sitter jeg igjen med et inntrykk av at de mener at målt effekt av behandling er avgjørende for å «bevise» at behandlingsmetoder i fysioterapi har berettigelse. For meg er et slikt synspunkt problematisk på flere måter. For det første er ikke få eller ingen studier ensbetydende med at en behandlingsmetode ikke kan ha effekt, og for det andre kan sprikende forskningsresultater relateres til at det brukes ulike effektmål, inklusjon av pasienter er forskjellig og at terapeuter innehar ulike ferdigheter med å bruke behandlingsmetoden. Ikke minst kan en også stille spørsmål om en protokollert behandlingsmetode i effektstudier anvendes på samme måte i klinisk praksis. Fysioterapeuter behandler ikke sykdom, men snarere plager og funksjonsproblem. Dermed stiller jeg også spørsmål ved om pasienter med samme sykdom, men med ulike funksjonsproblem, kan forventes å oppnå bedring ved hjelp av samme behandlingsopplegg. Disse spørsmålene satt jeg spesielt igjen med etter å ha lyttet til podkast-episodene om psykomotorisk fysioterapi.
I episodene kommer podkastvertene Joakim Mostue Halvorsen og Martin Moum Hellevik stadig inn på om behandling har effekt, og om målemetoder er presise og gyldige. Dette tyder på at deres refleksjoner om fysioterapi baseres på et naturvitenskapelig kunnskapssyn hvor f.eks. kunnskap om observerbare fakta og sammenheng mellom årsak og virkning står sentralt. Men selv om denne forståelsen er sterk i fysioterapi, er den ikke enerådende. Det kom tydelig fram i podkastvertenes samtale med psykomotorikerne Anne Gretland og Hege Westgaard da de snakket om sine kliniske erfaringer (episode nr. 11). Psykomotorikerne fortalte at de er opptatt av teori for å fortolke og tilpasse det de gjør til hvordan den enkelte pasient reagerer på psykomotorisk behandling i løpet av en behandlingsprosess. De er lite opptatt av om psykomotorisk behandling har «beviselig» effekt eller ikke, men de ser behov for kunnskap som hjelper dem til å forstå hva som skjer i klinisk praksis og hvordan de best mulig kan anvende et psykomotorisk behandlingskonsept for å oppnå endringer hos den enkelte pasient. Mens podkastvertene er opptatt av hvilke «elementer» som kan være effektive i psykomotorisk behandling og om psykomotorisk behandling har effekt f.eks. på livskvalitet, tar psykomotorikerne til orde for at psykomotorisk behandling ikke kan deles opp i biter, og heller kan ikke det de gjør løsrives fra det individuelle, relasjonelle og kontekstuelle. Det betyr at en ser en markant forskjell mellom podkastverter som søker objektiv og allmenngyldig faktakunnskap, og forstår helhet som sum av fakta. Psykomotorikerne derimot fortolker det de hører, kjenner og ser, og de mener at helhet ikke kan deles opp - og at helhet handler om mer enn sum av deler. Til tross for de to ulike måtene å tenke på, ble samtalen gemyttlig. Når podkastvertene tar et tilbakeblikk over året som gikk (episode 12), fremhever de at de er godt fornøyd med samtalen de hadde med psykomotorikerne og at det er lettere å snakke sammen om uenigheter når parter møtes fysisk. Imidlertid synes de ikke å være opptatt av å forstå hvorfor de er uenige. Hensikten med denne artikkelen er derfor å pakke ut og tydeliggjøre at partene i denne samtalen legger til grunn ulike syn på hva som er relevant og gyldig kunnskap.

Relevant og gyldig kunnskap bestemmes av vitenskapsteori
Sentrale fenomen i fysioterapi er kropp, bevegelse og funksjon i relasjon til sykdom og helse [1]. Disse fenomenene kan forstås på ulike måter ut fra hvordan verden forstås (ontologi), hva som regnes for gyldig kunnskap (epistemologi), og dette har konsekvenser for hvordan en tenker at en kan få gyldig kunnskap om det en vil vite noe om (metodologi). En