Tidsskrift for norsk psykologforening
02.05.2022
På hue ut i en pandemi, og så ble det krig. Hverdagen til kommunepsykolog Ingvild Trøite Johnsen ble ikke helt som forventet da hun avsluttet profesjonsstudiet for 2,5 år siden.
- AKKURAT NÅ opplever vi en kollektiv sorg.
Slik oppsummerer hun stemningen i Sør-Varanger seks uker etter at de første tanksene rullet inn i Ukraina natta til 24. februar. Krigen har snudd mye på hodet i kommunen som deler en 200 kilometer lang grense med Russland, og der over fem prosent av befolkningen har russisk avstamning. Store deler av den lokale identiteten er knyttet til det å leve i fredelig sameksistens med giganten i øst. Nå er stemningen litt rar.
- Vi vingler litt. Vi ser hvordan storpolitikken slår direkte inn i lokalmiljøet. Men vi har tunge historiske tradisjoner for å håndtere slikt, sier hun.
Første uka i april er hun Psykologtidsskriftets veiviser i Kirkenes. Vi er et godt stykke unna den varme krigen i sør, men Ingvild forteller at flere har vært redd for at det skal bryte ut krig også her.
- Vi kan se over til Russland. Vi merket at krigen skapte uro blant noen. Spesielt de første dagene, tross rasjonelle tanker om Nato-medlemskap. Det er noe eget å bo ved grensa til et land som okkuperer et naboland lenger sør.
GATESKILT-KAMPANJE
Gateskiltene på kyrillisk i Kirkenes henger der fremdeles. Det har de gjort i drøye 10 år. De er et av mange eksempler på det inkluderende naboskapet som har utviklet seg helt siden vårløsningen i Barentsregionen på begynnelsen av nittitallet. Nå har enkeltpersoner startet en underskriftskampanje for å fjerne dem. Forslaget ble fremmet i en Facebook-gruppe et drøyt døgn før vi ankommer Kirkenes, Sør-Varangers «hovedstad».
Ingvild er varsom med bombastiske uttalelser om skiltinitiativet. Hun skal kunne romme alle slags synspunkter på konflikten. Hun mener folk må få lov til å kjenne på frustrasjonen: på krigsfrykten, frykten for å støtte den ene aller andre parten i krigen, for å miste jobben på grunn av sanksjoner.
Dette er en del av budskapet i en video hun har laget, og som kommunen har spredd i sosiale medier. Her forsøker hun å fortelle litt om hvordan det er mulig å ta vare på seg selv og andre midt i en stor konflikt som har potensial til å rive et helt lokalsamfunn i fillebiter. Om at det er normalt å være bekymret og redd, men at det kan være lurt å sortere ut bekymringene man likevel ikke får gjort noe med.
- Det er lov å være sint. Det er lov å protestere mot krigen og vise Ukraina støtte. Men det vil være synd hvis vi i denne konflikten skal rokke vår evne til å skille mellom den enkelte russer som henter ungene sin i samme barnehage som oss, og politikeren i Kreml, sier hun.
KRISEPSYKOLOGI I VERKTØYKASSA
Ingvild er den første kommunepsykologen i Sør-Varanger. Hun ble tilsatt bare et halvår før påbudet om å tilby psykologkompetanse fikk virkning i norsk
Gå til medietSlik oppsummerer hun stemningen i Sør-Varanger seks uker etter at de første tanksene rullet inn i Ukraina natta til 24. februar. Krigen har snudd mye på hodet i kommunen som deler en 200 kilometer lang grense med Russland, og der over fem prosent av befolkningen har russisk avstamning. Store deler av den lokale identiteten er knyttet til det å leve i fredelig sameksistens med giganten i øst. Nå er stemningen litt rar.
- Vi vingler litt. Vi ser hvordan storpolitikken slår direkte inn i lokalmiljøet. Men vi har tunge historiske tradisjoner for å håndtere slikt, sier hun.
Første uka i april er hun Psykologtidsskriftets veiviser i Kirkenes. Vi er et godt stykke unna den varme krigen i sør, men Ingvild forteller at flere har vært redd for at det skal bryte ut krig også her.
- Vi kan se over til Russland. Vi merket at krigen skapte uro blant noen. Spesielt de første dagene, tross rasjonelle tanker om Nato-medlemskap. Det er noe eget å bo ved grensa til et land som okkuperer et naboland lenger sør.
GATESKILT-KAMPANJE
Gateskiltene på kyrillisk i Kirkenes henger der fremdeles. Det har de gjort i drøye 10 år. De er et av mange eksempler på det inkluderende naboskapet som har utviklet seg helt siden vårløsningen i Barentsregionen på begynnelsen av nittitallet. Nå har enkeltpersoner startet en underskriftskampanje for å fjerne dem. Forslaget ble fremmet i en Facebook-gruppe et drøyt døgn før vi ankommer Kirkenes, Sør-Varangers «hovedstad».
Ingvild er varsom med bombastiske uttalelser om skiltinitiativet. Hun skal kunne romme alle slags synspunkter på konflikten. Hun mener folk må få lov til å kjenne på frustrasjonen: på krigsfrykten, frykten for å støtte den ene aller andre parten i krigen, for å miste jobben på grunn av sanksjoner.
Dette er en del av budskapet i en video hun har laget, og som kommunen har spredd i sosiale medier. Her forsøker hun å fortelle litt om hvordan det er mulig å ta vare på seg selv og andre midt i en stor konflikt som har potensial til å rive et helt lokalsamfunn i fillebiter. Om at det er normalt å være bekymret og redd, men at det kan være lurt å sortere ut bekymringene man likevel ikke får gjort noe med.
- Det er lov å være sint. Det er lov å protestere mot krigen og vise Ukraina støtte. Men det vil være synd hvis vi i denne konflikten skal rokke vår evne til å skille mellom den enkelte russer som henter ungene sin i samme barnehage som oss, og politikeren i Kreml, sier hun.
KRISEPSYKOLOGI I VERKTØYKASSA
Ingvild er den første kommunepsykologen i Sør-Varanger. Hun ble tilsatt bare et halvår før påbudet om å tilby psykologkompetanse fikk virkning i norsk
