Tidsskrift for norsk psykologforening
01.04.2022
Helsemyndighetenes forståelse av en psykolog som en klinisk psykolog, er en naturlig følge av profesjonens historiske utvikling i Norge.
HELSE- OG OMSORGSDEPARTEMENTET definerer en psykolog på følgende måte: «Den norske lovgivningen anvender begrepet psykolog i betydningen klinisk psykolog. [...] Kjerneaktiviteten til en psykolog er utredning, diagnostisering og behandling av pasienter» (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020, s. 4, min oversettelse). Med dette stadfester norske helsemyndigheter at psykologprofesjonen forvalter en begrenset del av psykologifaget. Selv om kunnskapsgrunnlaget en psykolog skal tilegne seg, er bredt, framgår det av forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning at de ferdighetene psykologer skal tilegne seg når det gjelder konkret tjenesteyting til andre mennesker, i hovedsak handler om psykologisk utredning og behandling av psykiske lidelser (forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning, 2020). Til sammenligning definerer den europeiske føderasjonen av psykologforeninger (EFPA) «psychologist» bredere. Gjennom Europsy-sertifikatet, som gir en felles standard for psykologkompetanse i alle land der den er utstedt, framkommer det at en psykologs kompetanse bygges i tre faser (totalt seks år) som utgjør en nødvendig basis for selvstendig praksis (European Federation of Psychologists' Associations, 2019). Den første fasen tilsvarer en treårig bachelor som skal inneholde kunnskap og ferdigheter som i stor grad overlapper med de norske utdanningskravene til vitenskapsteori, historie, forskningsmetode og basaldisipliner (European Federation of Psychologists' Associations, 2019; forskrift om nasjonal retningslinje for psykologutdanning, 2020). Den andre fasen tilsvarer en toårig master som bygger videre på bacheloren og kan følge tre mulige spor. Disse kan enten være 1. udifferensiert og forberede kandidaten for videre PhD-utdanning 2. udifferensiert og forberede kandidaten for generalisert psykologipraksis 3. differensiert og forberede kandidaten for praksis innenfor et av flere praksisfelt som a) klinisk psykologi eller helsepsykologi, b) utdannings- eller skolepsykologi eller c) arbeids- og organisasjonspsykologi.
Den tredje fasen inneholder veiledet praksis innenfor et praksisfelt, og kan i sin helhet foregå etter fullførte fem år, eller være integrert i de foregående fem år (European Federation of Psychologists' Associations, 2019). Alle som tilegner seg enten udifferensiert eller spesialisert kompetanse etter disse kriteriene, kan etter Europsy-standarden bruke «psychologist»-tittelen.
Om man sammenligner det norske «psykolog»-begrepet med det europeiske «psychologist», ser man at norsk psykologutdanning følger et differensiert spor hvor man i praksis spesialiserer kandidaten innenfor klinisk psykologi og helsepsykologi. Det norske profesjonsstudiet kan således beskrives som en spesialisert utdanning snarere enn en generalistutdanning i psykologi. Videre er tittelen «psykolog» utelukkende knyttet til denne utdanningen. Med andre ord kan ikke kandidater som tilegner seg det som tilsvarer Europsy-kompetanse, kalle seg «psykolog», heller ikke de som tar en psykologiutdanning innen klinisk psykologi eller helsepsykologi. Personer med utdanning fra utlandet kan bli godkjent som «psykolog» i Norge, men først etter en konkret vurdering av om utdanningen er sammenlignbar med profesjonsstudiet, og om den gir rett til å utøve psykologyrket i det landet hvor man tar utdanningen (Helsedirektoratet, 2022). I henhold til norske helsemyndigheters definisjon (se over) vil det da si hvorvidt utdanningen gir rett til å drive utredning, diagnostisering og behandling av pasienter. Dette står i kontrast til andre land som følger Europsy-systemet, hvor alle som fullfører en generell eller spesialisert utdanning etter overstående prinsipper, defineres som «psychologist». I Europsy-sammenheng vil totaliteten av mennesker som bruker «psychologist»-tittel, kunne antas å dekke fagfeltet «psykologi». I Norge dekker imidlertid «psykolog» klinisk psykologi, mens det meste av øvrig psykologi forvaltes av mennesker med utdanninger som ikke kvalifiserer til tittelen.
Et sentralt spørsmål i norsk psykologi blir derfor hvordan en profesjon som i utgangspunktet ble ansett å forvalte psykologi som sådan, endte med å bli en spesialisert helseprofesjon. I denne artikkelen utforsker jeg noen elementer av den historiske utviklingen til psykologprofesjonen i Norge, og gjør rede for sentrale utviklingstrekk som førte til norske psykologers særskilte oppdrag som helsearbeidere.
KJENNETEGN VED PROFESJONER
Når en gruppe definerer seg gjennom en bestemt form for kunnskapsanvendelse og denne anvendelsen knyttes til visse typer arbeidsoppgaver, snakker vi gjerne om en profesjon (Abbot, 1988; Teigen, 2015). Et første kjennetegn er at profesjonen må forholde seg til en eller annen form for
kunnskapsbase som den kan kalle sin. Ofte vil denne komme til syne som et resultat av at visse grupper begynner å løse problemer på heltid, for så å etablere skoler og utdanninger for at påfølgende generasjoner skal ha muligheten til å fortsette med denne formen for problemløsning (Wilensky, 1964). Helbredere og kirurger fantes før legevitenskapen. Prester og dommere utførte sentrale samfunnsoppgaver før det eksisterte et godt teologisk og juridisk fundament for denne praksisen (Teigen, 2015). Kunnskapsbasen blir da til gjennom å artikulere og forklare problemløsende praksis. I andre tilfeller vokser det fram teori og kunnskap som man senere finner anvendelsesområder for (Grimen, 2008). Et eksempel på dette er psykologien, som eksisterte som vitenskap og universitetsfag lenge før man kunne snakke om «psykologer» som anvendte denne kunnskapen i yrkessammenheng (Baklien, 1976; Nilsen, 2014; Teigen, 2015).
Et annet kjennetegn ved profesjoner er at de anvender sin kunnskapsbase gjennom et grunnleggende sett med ferdigheter, det Abbot kaller «three acts of professional practice» (1988, s. 40). Det dreier seg først om å forstå og klassifisere et problem, for så å iverksette tiltak. Ofte vil det ikke være gitt ut fra klassifiseringen av problemet hva som er beste framgangsmåte. Da blir selve resonneringsprosessen for å komme fram til riktig framgangsmåte en tredje profesjonell ferdighet. Ulike profesjoner har ulike innfallsvinkler for hvordan man utøver disse ferdighetene. Sammenhengen mellom kunnskapsbase og anvendelsesområder kan ofte være uklar. Profesjoners kunnskapsbase er ofte heterogene i den forstand at den er satt sammen av elementer fra forskjellige vitenskapelige disipliner og kunnskapsfelt, og fragmenterte i den forstand at disse elementene ikke utgjør en sammenhengende teoretisk helhet (Grimen, 2008). Det som definerer profesjoner, er derfor ikke utelukkende knyttet til kunnskapsbasen de forholder seg til, men like mye de arbeidsoppgavene de løser. Grunnen til at medisinere må beherske både biologi og kommunikasjonsteori, er ikke det at du ikke kan forstå det ene uten det andre, men at legen m
Gå til medietDen tredje fasen inneholder veiledet praksis innenfor et praksisfelt, og kan i sin helhet foregå etter fullførte fem år, eller være integrert i de foregående fem år (European Federation of Psychologists' Associations, 2019). Alle som tilegner seg enten udifferensiert eller spesialisert kompetanse etter disse kriteriene, kan etter Europsy-standarden bruke «psychologist»-tittelen.
Om man sammenligner det norske «psykolog»-begrepet med det europeiske «psychologist», ser man at norsk psykologutdanning følger et differensiert spor hvor man i praksis spesialiserer kandidaten innenfor klinisk psykologi og helsepsykologi. Det norske profesjonsstudiet kan således beskrives som en spesialisert utdanning snarere enn en generalistutdanning i psykologi. Videre er tittelen «psykolog» utelukkende knyttet til denne utdanningen. Med andre ord kan ikke kandidater som tilegner seg det som tilsvarer Europsy-kompetanse, kalle seg «psykolog», heller ikke de som tar en psykologiutdanning innen klinisk psykologi eller helsepsykologi. Personer med utdanning fra utlandet kan bli godkjent som «psykolog» i Norge, men først etter en konkret vurdering av om utdanningen er sammenlignbar med profesjonsstudiet, og om den gir rett til å utøve psykologyrket i det landet hvor man tar utdanningen (Helsedirektoratet, 2022). I henhold til norske helsemyndigheters definisjon (se over) vil det da si hvorvidt utdanningen gir rett til å drive utredning, diagnostisering og behandling av pasienter. Dette står i kontrast til andre land som følger Europsy-systemet, hvor alle som fullfører en generell eller spesialisert utdanning etter overstående prinsipper, defineres som «psychologist». I Europsy-sammenheng vil totaliteten av mennesker som bruker «psychologist»-tittel, kunne antas å dekke fagfeltet «psykologi». I Norge dekker imidlertid «psykolog» klinisk psykologi, mens det meste av øvrig psykologi forvaltes av mennesker med utdanninger som ikke kvalifiserer til tittelen.
Et sentralt spørsmål i norsk psykologi blir derfor hvordan en profesjon som i utgangspunktet ble ansett å forvalte psykologi som sådan, endte med å bli en spesialisert helseprofesjon. I denne artikkelen utforsker jeg noen elementer av den historiske utviklingen til psykologprofesjonen i Norge, og gjør rede for sentrale utviklingstrekk som førte til norske psykologers særskilte oppdrag som helsearbeidere.
KJENNETEGN VED PROFESJONER
Når en gruppe definerer seg gjennom en bestemt form for kunnskapsanvendelse og denne anvendelsen knyttes til visse typer arbeidsoppgaver, snakker vi gjerne om en profesjon (Abbot, 1988; Teigen, 2015). Et første kjennetegn er at profesjonen må forholde seg til en eller annen form for
kunnskapsbase som den kan kalle sin. Ofte vil denne komme til syne som et resultat av at visse grupper begynner å løse problemer på heltid, for så å etablere skoler og utdanninger for at påfølgende generasjoner skal ha muligheten til å fortsette med denne formen for problemløsning (Wilensky, 1964). Helbredere og kirurger fantes før legevitenskapen. Prester og dommere utførte sentrale samfunnsoppgaver før det eksisterte et godt teologisk og juridisk fundament for denne praksisen (Teigen, 2015). Kunnskapsbasen blir da til gjennom å artikulere og forklare problemløsende praksis. I andre tilfeller vokser det fram teori og kunnskap som man senere finner anvendelsesområder for (Grimen, 2008). Et eksempel på dette er psykologien, som eksisterte som vitenskap og universitetsfag lenge før man kunne snakke om «psykologer» som anvendte denne kunnskapen i yrkessammenheng (Baklien, 1976; Nilsen, 2014; Teigen, 2015).
Et annet kjennetegn ved profesjoner er at de anvender sin kunnskapsbase gjennom et grunnleggende sett med ferdigheter, det Abbot kaller «three acts of professional practice» (1988, s. 40). Det dreier seg først om å forstå og klassifisere et problem, for så å iverksette tiltak. Ofte vil det ikke være gitt ut fra klassifiseringen av problemet hva som er beste framgangsmåte. Da blir selve resonneringsprosessen for å komme fram til riktig framgangsmåte en tredje profesjonell ferdighet. Ulike profesjoner har ulike innfallsvinkler for hvordan man utøver disse ferdighetene. Sammenhengen mellom kunnskapsbase og anvendelsesområder kan ofte være uklar. Profesjoners kunnskapsbase er ofte heterogene i den forstand at den er satt sammen av elementer fra forskjellige vitenskapelige disipliner og kunnskapsfelt, og fragmenterte i den forstand at disse elementene ikke utgjør en sammenhengende teoretisk helhet (Grimen, 2008). Det som definerer profesjoner, er derfor ikke utelukkende knyttet til kunnskapsbasen de forholder seg til, men like mye de arbeidsoppgavene de løser. Grunnen til at medisinere må beherske både biologi og kommunikasjonsteori, er ikke det at du ikke kan forstå det ene uten det andre, men at legen m
