Fysioterapeuten
28.10.2016
Å leve som rusavhengig er krevende både fysisk og psykisk, og ruslidelser er en betydelig helseutfordring som har store konsekvenser for enkeltindivider og samfunnet. Rusavhengighet er en kompleks tilstand, og mange mangeårige rusmisbrukere mangler en grunnleggende følelse av tilhørighet og dermed den sosiale støtten som kan være viktig for å lykkes med atferdsendring [1, 2].
Mennesker med rusrelaterte problemer kan ha mange negative erfaringer knyttet til familieliv, jobb og skole. Tapsopplevelser og følelsen av å mislykkes er ofte gjentagende [2]. Frelsesarmeens rusomsorg søker å forstå og hjelpe mennesker med rusbakgrunn både til å få en bedre hverdag, og til å etablere et liv uten rus for de som ønsker det. Frelsesarmeen fokuserer blant annet på menneskers grunnleggende behov for sosialisering og det å bety noe for andre [3, 4].
Både rusbehandling, å etablere et rusfritt nettverk og det å sosialiseres inn i et liv med fokus på nye forventninger til seg selv og til omgivelsene, er ofte en lang prosess som må sees i et livsløpsperspektiv [5]. Frelsesarmeens gatefotball1 er et eksempel på et rusfritt tilbud som søker å skape positiv vekst i spillernes liv gjennom fysisk aktivitet og sosiale samlinger [4]. I gatefotballen er det stor toleranse for ulikheter, feilgrep og tilbakefall, og deltakerne møter andre i lignende situasjon, noe som kan skape trygghet og tilhørighet [4, 6].
Vårt anliggende i denne artikkelen er å gi en deskriptiv analyse av noen gatefotballspilleres erfaringer knyttet til lavterskeltilbudet gatefotball slik det blir organisert av Frelsesarmeen. De aktuelle deltakerne vektlegger det sosiale som svært viktig, og viktigere enn det fysiske. Derfor har vi valgt å fokusere på deltakernes erfaringer knyttet til identitetsdanning, sosialisering og betydningen av å bruke og kjenne egen kropp. Kunnskap om hvordan mennesker med rusbakgrunn erfarer å bevege seg fra isolasjon og inn i deltakelse, vil være av betydning for hvordan fysioterapeuter og andre støttespillere kan motivere og tilrettelegge for nettopp deltakelse.
Teoretisk perspektiv
Analysene i denne artikkelen er preget av sosialkonstruksjonistiske og kritisk realistiske tenkemåter. Det innebærer at mennesket forstås som subjekter som 1) konstruerer mening i sosial og fysisk samhandling, og handler ut fra hva som gir mening for dem, og 2) handler og eksisterer i en verden av sosiale strukturelle begrensninger og muligheter som de ikke selv har produsert, men som de, gjennom sine handlinger, kan være med på å opprettholde eller utfordre [7-9]. Det sosiale kan dermed forstås både som forutsetning for og effekt av menneskers initiativ og handling (agency) [7-9]. I tillegg vil mennesker også kunne skape, forhandle, endre eller bekrefte mening i sosial og fysisk samhandling, og slik bidra til endring [7, 10].
Når mennesker samhandler, etablerer vi både egne subjektposisjoner (hvem er jeg i denne situasjonen? Er jeg mor, rusavhengig, statsråd? ), og tildeler og tildeles subjektposisjoner av de vi samhandler med [10, 11]. Diskurspsykologien oppfatter identiteter som diskursive, det vil si at identiteter kan forhandles, beholdes eller forkastes. Den avviser dermed ideen om at folk har én fast identitet [7]. Folk har flere, fleksible identiteter, som er punkter av midlertidig tilknytning til subjektposisjoner som ulike praksiser konstruerer for oss [12]. Eksempelvis kan vi ha flere identiteter - det være seg som mor, datter, kollega eller rusavhengig. Selvet sees på som gjennomført sosialt. Det betyr at identitet oppstår, forhandles og omformes i sosiale praksiser. Man kan ha en umiddelbar og ureflektert opplevelse av behag eller ubehag med hensyn til de subjektposisjonene man tilbys. Vi kan også være i en subjektposisjon vi ikke er helt klar over, eller har et bevisst forhold til. For eksempel kan vi være i en posisjon hvor vi er innstilt på å gjøre som vi blir fortalt, uten at vi har et bevisst forhold til at det er posisjonen vår. Dette kan komme til uttrykk som en type performativitet, forstått som at vi spiller ut en kulturelt tildelt rolle, for eksempel slik det beskrives innenfor feministisk forskning.
Metode
For å få tilgang til deltakernes erfaringer og refleksjoner valgte vi en kvalitativ tilnærming med ett fokusgruppe- og fem individuelle intervjuer [13-15]. For å få et bredere datagrunnlag har en medarbeider fra Frelsesarmeen deltatt i gjentakende uformelle samtaler, noe som har gitt detaljer knyttet til organiseringen og tankegangen bak gatefotballtilbudet slik det eksisterer i Oslo. I tillegg er magasinet «Gatefotball - mer enn bare fotball» utgitt i 2016 av Frelsesarmeen, et dokument som inngår som data.
Deltakerne ble rekruttert i forbindelse med to større fotballturneringer hvor flere lag møttes. Fotballspillere ble forespurt om deltakelse av sine respektive lagledere, og informert, både muntlig og skriftlig, om studien. Deltakerne ble informert om at de kunne trekke seg når som helst uten å oppgi noen grunn og uten at det ville får konsekvenser for deres videre deltakelse i gatefotballen. Intervjuene ble tatt opp digitalt og transkribert ordrett, kun med justeringer for å ivareta deltakernes anonymitet. Lydfilene ble slettet etter transkribering. Artikkelen er del av et større prosjekt «Gatefotball - mer enn bare fotball» som er godkjent av Regionale komitéer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).
I forkant av intervjuene ble det utarbeidet en intervjuguide som omhandlet ulike sider ved å delta i gatefotballen. Det ble lagt opp til at deltakerne skulle få snakke fritt om det de var opptatt av. Vi erfarte for eksempel at deltakerne pratet relativt fritt om sine erfa ringer, og temaer som vi ikke hadde med i intervjuguiden ble også diskutert, som f.eks. beskrivelsen av det å isolere seg og det å slite med angst og dårlig selvbilde. Vi ønsket å gi spillerne mulighet til å utrykke seg åpent og fritt om sine erfaringer og tanker knyttet til gatefotball som sosialiserings- og treningstilbud. Vi har prøvd å gjengi spillernes stemmer gjennom å bruke relativt mange sitater, og på den måten også legge frem stoffet slik at det er mulig for leserne å følge stiene vi har gått. Analysene har blitt gjort av flere personer, noe som kan bidra til å skape nyanser i analysearbeidet. Informantene kommer fra forskjellige steder i Norge, og spiller på ulike gatefotballag. Vi har ikke intervjuet personer som har droppet ut, og baserer dermed analysen på erfaringene til de som over tid har valgt å delta i gatefotballen. Personene i denne studien har alle
Gå til medietMennesker med rusrelaterte problemer kan ha mange negative erfaringer knyttet til familieliv, jobb og skole. Tapsopplevelser og følelsen av å mislykkes er ofte gjentagende [2]. Frelsesarmeens rusomsorg søker å forstå og hjelpe mennesker med rusbakgrunn både til å få en bedre hverdag, og til å etablere et liv uten rus for de som ønsker det. Frelsesarmeen fokuserer blant annet på menneskers grunnleggende behov for sosialisering og det å bety noe for andre [3, 4].
Både rusbehandling, å etablere et rusfritt nettverk og det å sosialiseres inn i et liv med fokus på nye forventninger til seg selv og til omgivelsene, er ofte en lang prosess som må sees i et livsløpsperspektiv [5]. Frelsesarmeens gatefotball1 er et eksempel på et rusfritt tilbud som søker å skape positiv vekst i spillernes liv gjennom fysisk aktivitet og sosiale samlinger [4]. I gatefotballen er det stor toleranse for ulikheter, feilgrep og tilbakefall, og deltakerne møter andre i lignende situasjon, noe som kan skape trygghet og tilhørighet [4, 6].
Vårt anliggende i denne artikkelen er å gi en deskriptiv analyse av noen gatefotballspilleres erfaringer knyttet til lavterskeltilbudet gatefotball slik det blir organisert av Frelsesarmeen. De aktuelle deltakerne vektlegger det sosiale som svært viktig, og viktigere enn det fysiske. Derfor har vi valgt å fokusere på deltakernes erfaringer knyttet til identitetsdanning, sosialisering og betydningen av å bruke og kjenne egen kropp. Kunnskap om hvordan mennesker med rusbakgrunn erfarer å bevege seg fra isolasjon og inn i deltakelse, vil være av betydning for hvordan fysioterapeuter og andre støttespillere kan motivere og tilrettelegge for nettopp deltakelse.
Teoretisk perspektiv
Analysene i denne artikkelen er preget av sosialkonstruksjonistiske og kritisk realistiske tenkemåter. Det innebærer at mennesket forstås som subjekter som 1) konstruerer mening i sosial og fysisk samhandling, og handler ut fra hva som gir mening for dem, og 2) handler og eksisterer i en verden av sosiale strukturelle begrensninger og muligheter som de ikke selv har produsert, men som de, gjennom sine handlinger, kan være med på å opprettholde eller utfordre [7-9]. Det sosiale kan dermed forstås både som forutsetning for og effekt av menneskers initiativ og handling (agency) [7-9]. I tillegg vil mennesker også kunne skape, forhandle, endre eller bekrefte mening i sosial og fysisk samhandling, og slik bidra til endring [7, 10].
Når mennesker samhandler, etablerer vi både egne subjektposisjoner (hvem er jeg i denne situasjonen? Er jeg mor, rusavhengig, statsråd? ), og tildeler og tildeles subjektposisjoner av de vi samhandler med [10, 11]. Diskurspsykologien oppfatter identiteter som diskursive, det vil si at identiteter kan forhandles, beholdes eller forkastes. Den avviser dermed ideen om at folk har én fast identitet [7]. Folk har flere, fleksible identiteter, som er punkter av midlertidig tilknytning til subjektposisjoner som ulike praksiser konstruerer for oss [12]. Eksempelvis kan vi ha flere identiteter - det være seg som mor, datter, kollega eller rusavhengig. Selvet sees på som gjennomført sosialt. Det betyr at identitet oppstår, forhandles og omformes i sosiale praksiser. Man kan ha en umiddelbar og ureflektert opplevelse av behag eller ubehag med hensyn til de subjektposisjonene man tilbys. Vi kan også være i en subjektposisjon vi ikke er helt klar over, eller har et bevisst forhold til. For eksempel kan vi være i en posisjon hvor vi er innstilt på å gjøre som vi blir fortalt, uten at vi har et bevisst forhold til at det er posisjonen vår. Dette kan komme til uttrykk som en type performativitet, forstått som at vi spiller ut en kulturelt tildelt rolle, for eksempel slik det beskrives innenfor feministisk forskning.
Metode
For å få tilgang til deltakernes erfaringer og refleksjoner valgte vi en kvalitativ tilnærming med ett fokusgruppe- og fem individuelle intervjuer [13-15]. For å få et bredere datagrunnlag har en medarbeider fra Frelsesarmeen deltatt i gjentakende uformelle samtaler, noe som har gitt detaljer knyttet til organiseringen og tankegangen bak gatefotballtilbudet slik det eksisterer i Oslo. I tillegg er magasinet «Gatefotball - mer enn bare fotball» utgitt i 2016 av Frelsesarmeen, et dokument som inngår som data.
Deltakerne ble rekruttert i forbindelse med to større fotballturneringer hvor flere lag møttes. Fotballspillere ble forespurt om deltakelse av sine respektive lagledere, og informert, både muntlig og skriftlig, om studien. Deltakerne ble informert om at de kunne trekke seg når som helst uten å oppgi noen grunn og uten at det ville får konsekvenser for deres videre deltakelse i gatefotballen. Intervjuene ble tatt opp digitalt og transkribert ordrett, kun med justeringer for å ivareta deltakernes anonymitet. Lydfilene ble slettet etter transkribering. Artikkelen er del av et større prosjekt «Gatefotball - mer enn bare fotball» som er godkjent av Regionale komitéer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK).
I forkant av intervjuene ble det utarbeidet en intervjuguide som omhandlet ulike sider ved å delta i gatefotballen. Det ble lagt opp til at deltakerne skulle få snakke fritt om det de var opptatt av. Vi erfarte for eksempel at deltakerne pratet relativt fritt om sine erfa ringer, og temaer som vi ikke hadde med i intervjuguiden ble også diskutert, som f.eks. beskrivelsen av det å isolere seg og det å slite med angst og dårlig selvbilde. Vi ønsket å gi spillerne mulighet til å utrykke seg åpent og fritt om sine erfaringer og tanker knyttet til gatefotball som sosialiserings- og treningstilbud. Vi har prøvd å gjengi spillernes stemmer gjennom å bruke relativt mange sitater, og på den måten også legge frem stoffet slik at det er mulig for leserne å følge stiene vi har gått. Analysene har blitt gjort av flere personer, noe som kan bidra til å skape nyanser i analysearbeidet. Informantene kommer fra forskjellige steder i Norge, og spiller på ulike gatefotballag. Vi har ikke intervjuet personer som har droppet ut, og baserer dermed analysen på erfaringene til de som over tid har valgt å delta i gatefotballen. Personene i denne studien har alle
