Første steg
25.02.2022
Metodebruk i spesialpedagogisk sammenheng må kles i barnehagens drakt.
Denne artikkelen er et bidrag for å fremme inkluderende praksiser for spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Den kan leses som inspirasjon for barnehager som ønsker en mer sømløs tilnærming, eller som en bekreftelse på en inkluderende praksis. Vi legger til grunn en forståelse av profesjonsutøvelse der barnehagelærerens praksis bygger på kunnskap, rammebetingelser og etiske refleksjoner og vurderinger (Thoresen, 2015). Vår påstand er at en styrking av bevisstheten om barnehagens egenart og pedagogens rolle kan være en nøkkelfaktor for å forstå hvordan en kan arbeide inkluderende for alle barn. Metodebruk avgrenses i denne sammenheng til systematiske programmer og verktøy som gir ulike tiltak i pedagogisk arbeid.
INDIVIDRETTET FOKUS
Undersøkelser viser at spesialpedagogisk hjelp i barnehagen ofte organiseres utenfor det som utgjør barnefellesskapet på en avdeling. Her er et eksempel.
På bilteppet i barnehagen leker et barn ved siden av de andre barna, som leker sammen. Alle leker med biler. Bilene kjører hit og dit, bilene skal på jobb, bilene må kjøre langt, bilene må parkere, det er bilkø, og det er bilkrasj. Sammen med de andre krasjes det og råkjøres om kapp og bilene kjører på langtur etter hverandre, de andre snakker og forhandler, bytter og kjører rundt. Sammen kjører to biler bort til han ved siden av og sier «er det parkeringa?» De parkerer en bil og kjører videre med en annen, uten å vente på svaret som aldri kommer. Barnehagelæreren heiser gutten ved siden av opp i stående, tar ham i hånden og sier «kom, nå skal vi jobbe på treningsrommet».
Noen barn trekkes vekk fra fellesskapet og den sammenhengen de er i, inn på et rom sammen med en voksen (Barneombudet, 2017). Personalet som er ansvarlige for å gi den spesialpedagogiske hjelpen, er ofte på siden av den ordinære bemanningen, der denne tette voksenkontakten står i fare for å være en barriere for kontakt med jevnaldrende, snarere enn en hjelp og støtte til deltakelse (Hillesøy, 2019). Eksempler på slik praksis kan være at et barn er igjen i
Gå til medietINDIVIDRETTET FOKUS
Undersøkelser viser at spesialpedagogisk hjelp i barnehagen ofte organiseres utenfor det som utgjør barnefellesskapet på en avdeling. Her er et eksempel.
På bilteppet i barnehagen leker et barn ved siden av de andre barna, som leker sammen. Alle leker med biler. Bilene kjører hit og dit, bilene skal på jobb, bilene må kjøre langt, bilene må parkere, det er bilkø, og det er bilkrasj. Sammen med de andre krasjes det og råkjøres om kapp og bilene kjører på langtur etter hverandre, de andre snakker og forhandler, bytter og kjører rundt. Sammen kjører to biler bort til han ved siden av og sier «er det parkeringa?» De parkerer en bil og kjører videre med en annen, uten å vente på svaret som aldri kommer. Barnehagelæreren heiser gutten ved siden av opp i stående, tar ham i hånden og sier «kom, nå skal vi jobbe på treningsrommet».
Noen barn trekkes vekk fra fellesskapet og den sammenhengen de er i, inn på et rom sammen med en voksen (Barneombudet, 2017). Personalet som er ansvarlige for å gi den spesialpedagogiske hjelpen, er ofte på siden av den ordinære bemanningen, der denne tette voksenkontakten står i fare for å være en barriere for kontakt med jevnaldrende, snarere enn en hjelp og støtte til deltakelse (Hillesøy, 2019). Eksempler på slik praksis kan være at et barn er igjen i
