Fagpressenytt

Jeg husker det ikke selv, men min mor har fortalt meg historien flere ganger: Jeg står ved en liten, snødekt gran, mindre enn meg selv. Jeg har stoppet opp for å beundre den. Min mor er utålmodig, hun vil videre. Hun er størst. Hun bestemmer. Når jeg får gjenfortalt denne historien, er det som et eksempel på et øyeblikk fra barndommen som moren min angrer på. «Jeg får vondt langt inni hjerterota», sier hun, og legger til at hun burde ha nytt øyeblikket sammen med meg. For det var saktens en vakker, liten gran.
Eksempelet er ikke enestående. Jeg tror mange foreldre angrer på små øyeblikk, der de ble for utålmodige til å la barndommens ettertenksomhet slå ut i full blomst. Lærere likeså. I dokumentaren Fra barn til borger, hvor vi følger to barn i overgangen fra barnehage til skole, utspiller det seg en slik scene. Sofia på seks år er på tur med klassen.
Hun finner noen steiner hun liker, og gjemmer dem godt inni i hånda. I neste klipp står hun på rekke i skolegården og må motvillig legge fra seg steinene. Små skatter blir sluppet fra den vesle hånda og ned på asfalten, fordi den slags ikke har noe å gjøre i et klasserom.
Når jeg ser tilbake på mitt eget arbeid med barn, finner jeg flere lignende historie