F or drøyt 100 år siden, den gang bergenseren Christian Michelsen var statsminister, var det langt mellom skogkledde lier rundt Bergen. Både på Vestlandet og ellers i Norge hadde skogene i mange hundre år blitt overutnyttet av folk og fe til beiting, bygningstømmer og brensel. Rundt år 1900 nådde skogressursene et historisk lavmål.
Utarmingen av skogen hadde mange årsaker og dype røtter. Allerede på 1000-tallet ble det eksportert bygningstømmer til Island, og fra 1500-tallet ble særlig Skottland, England og Nederland viktige eksportmarkeder. For eksempel kom norsk tømmer London til unnsetning etter bybrannen i 1666, og lenge var vestnorsk tømmer grunnlaget for den såkalte skottehandelen.
I tillegg førte den generelle befolkningsveksten til et stadig økende hjemmemarked for norsk trevirke, og skogene ga energi til blant annet saltkoking, utvinning av myrmalm, gruvedrift og oppvarming. Skogen var derfor avgjørende for utviklingen av Norges velstand, og først tidlig på 1900-tallet ble trevirke som energikilde gradvis erstattet av elektrisitet og olje.
Det store gapet mellom behov og tilgang på trevirke rundt år 1900 utgjorde en alvorlig nasjonal ressurskrise som utløste den såkalte «skogsaken» - ønsket om å gjenreise skogene. Skogsaken vant politisk gehør. Blant annet ble skogforskningen etablert
