Tidsskrift for norsk psykologforening
01.10.2021
Ingen land har utdannet flere ISTDP-terapeuter i forhold til folketallet enn Norge. Psykologiprofessor og terapiforsker Ole André Solbakken ved UiO forklarer hvorfor.
- Du deltok selv på det første kullet som fikk utdanning i ISTDP i 2009, og tok veilederutdanning i metoden i 2012. Hvorfor har Intensive Short Term Dynamic Psychotherapy (ISTDP)
fått så solid fotfeste i Norge?
- Aller først har jeg lyst til å oppklare en interessant misforståelse. Når vi snakker om short term-terapier er sammenlikningsgrunnlaget psykoanalyse. Grensen for «kort tid» defineres da som regel ved 40 timer. Terapier som er kortere, betegner vi som korttidsterapier. Egentlig er ISTDP en open ended terapi. Pasienter som er godt skrudd sammen og har avgrenset problematikk, trenger kanskje noen få timer. De som er skjørere, må nok opp i 40-50, eller helt opp til 150 timer. Snittet ligger på mellom 10 og 20 timer for de fleste terapier.
- Gjennomsnittstallene høres lave ut? - De er lave. Basert på analyser av open endedterapier på tvers av terapeutiske retninger har vi funnet at folk i dag får alt for korte behandlinger. Snittbehandlingstiden bør ligge på mellom 50 og 60 timer. Noen må ha opp mot 200 timer. En snitt-tid på 10- 20 timer er å be om at minst halvparten av pasienten ikke skal bli friske.
- Men altså: Hvorfor er metodens standing i Norge så sterk?
- Det er flere årsaker. Litt kort historikk: Dynamiske kortidsterapier begynte å gro på 50-og 60-tallet. Det dukket opp ulike modeller. Felles for metodeutviklerne var at de gjerne ville selektere pasienter som var robuste, og få så mye som mulige ut av behandlingen på kortest mulig tid. Peter E. Sifnos, en psykiater ved Harvard, utviklet noe han kalt STAPP: Short Term Anxiety Provoking Psychoterapy. Det ligger i navnet at metoden er konfronterende. Når det gjelder ISTDP, som er det vi snakker om i Norge, var den iranskfødte kanadisk psykiateren Habib Davanloo sentral. I Norge ble metoden plukket opp av engasjerte enkeltpersoner i drammensområdet som møtte sentrale ISTDP-folk som John Fredrickson og Allan Abbass på faglige seminarer og etter hvert inviterte han
Gå til medietfått så solid fotfeste i Norge?
- Aller først har jeg lyst til å oppklare en interessant misforståelse. Når vi snakker om short term-terapier er sammenlikningsgrunnlaget psykoanalyse. Grensen for «kort tid» defineres da som regel ved 40 timer. Terapier som er kortere, betegner vi som korttidsterapier. Egentlig er ISTDP en open ended terapi. Pasienter som er godt skrudd sammen og har avgrenset problematikk, trenger kanskje noen få timer. De som er skjørere, må nok opp i 40-50, eller helt opp til 150 timer. Snittet ligger på mellom 10 og 20 timer for de fleste terapier.
- Gjennomsnittstallene høres lave ut? - De er lave. Basert på analyser av open endedterapier på tvers av terapeutiske retninger har vi funnet at folk i dag får alt for korte behandlinger. Snittbehandlingstiden bør ligge på mellom 50 og 60 timer. Noen må ha opp mot 200 timer. En snitt-tid på 10- 20 timer er å be om at minst halvparten av pasienten ikke skal bli friske.
- Men altså: Hvorfor er metodens standing i Norge så sterk?
- Det er flere årsaker. Litt kort historikk: Dynamiske kortidsterapier begynte å gro på 50-og 60-tallet. Det dukket opp ulike modeller. Felles for metodeutviklerne var at de gjerne ville selektere pasienter som var robuste, og få så mye som mulige ut av behandlingen på kortest mulig tid. Peter E. Sifnos, en psykiater ved Harvard, utviklet noe han kalt STAPP: Short Term Anxiety Provoking Psychoterapy. Det ligger i navnet at metoden er konfronterende. Når det gjelder ISTDP, som er det vi snakker om i Norge, var den iranskfødte kanadisk psykiateren Habib Davanloo sentral. I Norge ble metoden plukket opp av engasjerte enkeltpersoner i drammensområdet som møtte sentrale ISTDP-folk som John Fredrickson og Allan Abbass på faglige seminarer og etter hvert inviterte han
