Fagpressenytt

Da jeg ble bedt om å skrive en reiseskildring om min deltagelse på biennalen i Venezia i Italia, et av landene som ble rammet hardest i begynnelsen av pandemien, slo det meg at denne reisen slett ikke handlet så mye om Italia, den handlet kanskje ikke så mye om et sted i det hele tatt. Og antagelig er det feil å si dette som arkitekt, men jeg mener at et rom dannes i møtet med andre mennesker, eller som min arkitektkollega Sudarshan V. Khadka Jr. pleier å si: «A space becomes a place when it is given a meaning». En spesiell type møte har vært ekstra meningsbærende for meg, og det er dugnaden.
Om man tenker seg at en reise handler om disse mellommenneskelige møtene, så startet italiareisen for meg i Filippinene, i tett samarbeid med et lite lokalsamfunn, tre timers reise med bil fra hovedstaden Manila. Khadka og jeg var valgt ut til å representere Filippinene i Veneziabiennalen, og vi bestemte oss for at dette måtte bli noe vi gjorde sammen med denne landsbyen. Det lille lokalsamfunnet består av 60 familier som lever og praktiserer bayanihan, det filippinske begrepet for dugnad. Khadka og jeg har jobbet sammen i ulike land i snart ti år med deres forståelse av hva dugnad er, og spesifikt hvordan vi gjennom en slik prosess kan bygge arkitektur og rom som tar utgangspunkt i de verdier som disse tradisjonene legger til grunn.
For om noe skal sies å være helt klart, så er det vel at vårt yrke er et direkte uttrykk for det samfunnet vi lever i. Derfor hadde vi et sterkt ønske om å vise hvordan arkitekturen kan formes av og representere andre verdier enn de som ligger til grunn for den markedsøkonomien som vi som arkitekter ofte blir en så stor del av, da Harshim Sarkis introduserte temaet for årets arkitekturbiennale: «How will we live together?»
Sammen med lokalsamfunnet organiserte vi oss gjennom bayanihan til å planlegge, designe og bygge et bygg, som de etter hvert identifiserte som et slags bibliote