Hvis folk har med eget tømmer og stiller opp og hjelper til de timene vi sager, sparer de 40 prosent i forhold til å kjøpe materialene, mener Arne Martin Brunvatne.
I enden av en nesten to kilometer lang gårdsvei finner du gårdssagbruket hans. Etter at E18-utbygginga forbi Sandefjord spiste opp mye av gården han bodde på tidligere, hadde han vært på leiting etter et sted å drive gårdssagbruk. Han kjøpte en gård for sju år siden og har i tiden etterpå gjort store forandringer på så vel bygningsmasse som topografi på gården.
- Vi skøyt ut 28 000 kubikkmeter stein og senka fjellet 11 meter ute på gårdsplassen, i tillegg til at vi skøyt ut og senka gårdsveien opp hit med ni meter, slik at vi kunne komme inn med lastebil. Jeg jakta på gård i mange år og synes jeg har fått meg en fin plass, sier Brunvatne.
Selv om han i hele sin yrkesaktive karriere har jobbet som ingeniør for Norsk Hydro på anlegg rundt om i hele landet, har han også hele tiden hatt en tanke om et gårdssagbruk i bakhodet.
- Jeg vokste opp med en nabo som dreiv gårdssag, jeg gikk skogskolen på Kongsberg som ungdom og jobba på skolens sagbruk, før jeg ble utdanna på høvel på Numedalsbruket, forklarer han.
SAGA MÅ STÅ PÅ FJELLEtter å ha vært sprengningsbas i den første tiden på gården, byttet han ut hjelmen med en byggelederjobb. Da han skulle i gang å tegne og beregne det 15 meter brede, 30 meter lange og fem meter høye huset til gårdssaga, var det én ting som var viktigere enn det meste anne
