Debatten rundt hytter i norsk natur, med store hyttelandsbyer og stadig utbygging av sårbar natur, har i lange tider gått høyt i alt fra lokalsamfunn til riksmedier. Hvor mye kan man egentlig bygge før det ødelegger naturen og lokalsamfunnene våre? Og finnes det alternativer til hytteutbyggingen man ser i dag?
- Hyttespørsmålet er interessant, for hvordan er det arkitekturen egentlig kommer til uttrykk? Arkitekten er som oftest fremstilt som designer av objektet, ikke den som forstår det større perspektivet, sier Marianne Skjulhaug, arkitekt, førsteamanuensis og instituttleder for Institutt for urbanisme og landskap ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.
- Jeg mener helt bestemt at arkitekter må inn i debatten om hytteutbygging. Akkurat som med den private bilen, må den private hytta begrenses, sier Skjulhaug.
Utdatert
I fjor vinter skrev hun og samfunnsgeograf Alf Jørgen Schnell en tekst i Tidsskriftet Plan, med tittelen «Hyttedebatten handler om norsk urbanitet». Duoen tok til ordet for en revurdering av dagens hyttepraksis, både i lys av koronakrise og miljøhensyn, og mente hytteutbyggingen, med sine krav til standard tilnærmet primærboligene, er en forlengelse av urbaniteten.
«I dag er hyttebruk bybruk, og bybruk er hyttebruk. Eventyret om bymusa og landmusa, om du husker det, er koselig, men definitivt utdatert», skrev Schnell og Skjulhaug
