Fagpressenytt

Han husker fortsatt hvordan han og faren tråkket seg innover i Østmarka, så opp, til de fant ei lita, unnselig hytte. De måtte bøye knærne og huke seg litt ned for å komme inn. Der åpenbarte det seg en helt ny verden. I alle kriker og kroker, på vegger og bord, var det større og mindre fugler, harer og ekorn delvis eller helt utstoppet. På rad og rekke i hyllene stod kranier og skjeletter, og midt i det hele Korpås-Olsen med en tam bokfink på skulderen. Han som på folkemunne var den sære, sky og inneslutta eneboeren på Korpåsen.
- Han ble min venn og læremester. Korpås-Olsens liv i skogen virket bortimot fullkomment på meg. Han levde både i og med naturen, lå ingen til byrde og var en minimalistisk forbruker. Den gamle eneboeren mente menneskenes bruk av naturen måtte begrenses for å sikre den for framtiden, forteller Fjelstad.
- Korpås-Olsen var klok. Vi har fortsatt mye å lære av ham.

FJELSTAD VAR 16 ÅR og fullstendig oppslukt av naturen. Hver time på skolebenken var tortur. Han lengtet ut for å se etter stiene og tråkkene sine, om det var liv i fugleredene og om hoggormen var våknet fra vinterdvalen.
Fra Bekkelagshøgda der han vokste opp og inn i Østmarka bar det straks det ringte ut. Og slik fortsatte han. Hele livet. Nylig fylte Fjelstad 90 år. Innimellom da og nå har han levd et eventyrlig liv på reise i nesten hele verden, men nærmarka har alltid hatt mer verdi enn alt annet.
- Den dagen jeg ikke har vært ute, er en bortkastet dag. Det er en besettelse. For tiden ser jeg etter hvitryggspetten. Noen skal ha observert denne svært sjeldne hakkespettarten i Østmarka. Jeg er nysgjerrig på om det stemmer.
- Hvor lenge er du ute?
- Det varierer. Av og til må jeg arrestere meg selv, for jeg går i dype tanker og er fraværende. Men i naturen er det viktig å ikke fly fort. Da går du glipp av alt. Du må være tilstede, være tålmodig. Det er så mange detaljer, så mye å oppdage.
- Lett for deg å si, du bor ved grensen til Østmarka og kan gå