De siste tiårene har hensyn til biologisk mangfold blitt en viktig del av norsk skogbruk. Det settes igjen levende og døde trær på hogstflater, i kantsoner mot myr og vann, og i nøkkelbiotoper. Hensikten er at noe skog skal få stå og bli gammel, også der det drives aktivt skogbruk. Vanlig omløpstid i bestandsskogbruket ligger mellom 70 og 120 år, men deler av artsmangfoldet - som gjerne omtales som gammelskogarter - er avhengig av grove, gamle og døde trær som normalt trenger vesentlig lengre tid for å utvikles.
MER KONTRASTRIKT SKOGLANDSKAP
Da bestandsskogbruket for alvor kom i gang etter krigen var mesteparten av skogarealet sterkt preget av dimensjons- og plukkhogster (se figur 2 i Norsk Skogbruk 3/2020 s. 34). Skogen som i ettertid ikke er flatehogd har imidlertid blitt lite påvirket, så selv om arealandelen har sunket (særlig i Sørøst-Norge og på bedre boniteter) så har disse skogene utviklet stadig mer naturskogskvaliteter i form av død ved og gamle trær. Skoglandskapet har blitt mer kontrastrikt, der partier med gammel naturskog veksler med yngre kulturskog. Fram til nå har for eksempel total mengde død ved i naturskogen økt, selv om arealet har gått tilbake. Ser vi på hele skogarealet har gjenn
