Fjell og Vidde
30.03.2020
En krimnovelle fra påskefjellet, skrevet av Knut Nærum for Fjell og Vidde.
Politihelikopteret sto foran hytta da vi ankom Måråsen.
«Det forklarer lyden», sa jeg. «Kjenner du ikke igjen lyden av et helikopter når du hører et?» spurte overbetjent Khan fra Kripos.
Vi sto i korridoren innenfor resepsjonen, i den eldste delen av hytta.
«Vanligvis. Men her oppe blir den forvrengt. Fjellsidene kaster ekkoet mellom seg.»
Jeg nøs.
«Prosit», sa Khan. «Allergisk?» Hun nikket mot den utstoppede tiuren som var montert på veggen.
«For mye frisk luft», sa jeg. «Bygutt, vet du.» «Særlig», sa Khan, som var vokst opp på Tøyen. «Dere har ikke rørt ham?» sa Qvist fra døråpningen. Inne i det lille rommet var to hvitkledde personer i ferd med å samle tekniske prøver. Det meste av gulvet var dekket av grått papir fra en meterbred rull. Den døde lå på ryggen i underkøyen. Kniven sto fortsatt i brystet hans. Blodet glinset i den mørkeblå ulltrøyen.
«Selvfølgelig ikke», sa Khan. «Og de som fant ham?»
«Kari Bolstad sier at hun brettet tilbake dynen for å se. Ellers har verken hun eller mannen flyttet på noe. De er bestyrere. Bare dem igjen her nå. De oppdaget ikke den døde før de andre gjestene var dratt. Da ringte de lensmannen med det samme.»
Min venn privatdektiven Oberon Qvist og jeg var gått fra Mørksjø rett etter frokost og regnet med å være de første som ankom Måråsen, med håp om en ettermiddag i solveggen med hver vår bok. Uken før hadde Qvist løst det avisene kalte Salatdrapet. Vi hadde fått vår skjerv av etterforskning for en stund, og så langt hatt en velsignet drapsfri påske. Ingen av oss hadde sett for seg at vi skulle stake inn i en ny drapssak på en DNT-hytte i Skarpheimen.
Khan ga oss kortversjonen. På grunn av uvær hadde avbestillingene rast inn dagen i forveien. Derfor hadde Måråsen bare hatt fem gjester den natten, en sjeldenhet i påsken. Alle fem hadde rom i den samme korridoren innenfor resepsjonen, i det Ole Bolstad kalte Gamlehytta. Fire av dem hadde spent på seg skiene og gått videre til neste hytte før den døde ble funnet.
Femtemann, skrevet inn i gjesteboken som Tom Bøcklin, hadde ikke vist seg til frokost. Først trodde bestyrerne at han sov lenge. Så tenkte de at han var gått videre uten å si farvel, men romnøkkelen var ikke levert tilbake, og et fremm
Gå til mediet«Det forklarer lyden», sa jeg. «Kjenner du ikke igjen lyden av et helikopter når du hører et?» spurte overbetjent Khan fra Kripos.
Vi sto i korridoren innenfor resepsjonen, i den eldste delen av hytta.
«Vanligvis. Men her oppe blir den forvrengt. Fjellsidene kaster ekkoet mellom seg.»
Jeg nøs.
«Prosit», sa Khan. «Allergisk?» Hun nikket mot den utstoppede tiuren som var montert på veggen.
«For mye frisk luft», sa jeg. «Bygutt, vet du.» «Særlig», sa Khan, som var vokst opp på Tøyen. «Dere har ikke rørt ham?» sa Qvist fra døråpningen. Inne i det lille rommet var to hvitkledde personer i ferd med å samle tekniske prøver. Det meste av gulvet var dekket av grått papir fra en meterbred rull. Den døde lå på ryggen i underkøyen. Kniven sto fortsatt i brystet hans. Blodet glinset i den mørkeblå ulltrøyen.
«Selvfølgelig ikke», sa Khan. «Og de som fant ham?»
«Kari Bolstad sier at hun brettet tilbake dynen for å se. Ellers har verken hun eller mannen flyttet på noe. De er bestyrere. Bare dem igjen her nå. De oppdaget ikke den døde før de andre gjestene var dratt. Da ringte de lensmannen med det samme.»
Min venn privatdektiven Oberon Qvist og jeg var gått fra Mørksjø rett etter frokost og regnet med å være de første som ankom Måråsen, med håp om en ettermiddag i solveggen med hver vår bok. Uken før hadde Qvist løst det avisene kalte Salatdrapet. Vi hadde fått vår skjerv av etterforskning for en stund, og så langt hatt en velsignet drapsfri påske. Ingen av oss hadde sett for seg at vi skulle stake inn i en ny drapssak på en DNT-hytte i Skarpheimen.
Khan ga oss kortversjonen. På grunn av uvær hadde avbestillingene rast inn dagen i forveien. Derfor hadde Måråsen bare hatt fem gjester den natten, en sjeldenhet i påsken. Alle fem hadde rom i den samme korridoren innenfor resepsjonen, i det Ole Bolstad kalte Gamlehytta. Fire av dem hadde spent på seg skiene og gått videre til neste hytte før den døde ble funnet.
Femtemann, skrevet inn i gjesteboken som Tom Bøcklin, hadde ikke vist seg til frokost. Først trodde bestyrerne at han sov lenge. Så tenkte de at han var gått videre uten å si farvel, men romnøkkelen var ikke levert tilbake, og et fremm
