Tidsskrift for norsk psykologforening
02.08.2016
Den nye unge pasienten skapte hodebry for miljøpersonalet. Hun ville ikke spise. Som psykologkandidat i praksis fikk jeg i oppgave å løse problemet. Hun hadde vært på vei hjem fra hyttetur.
Bilen sørfra kom over i motsatt kjørefelt, og front til front-ulykken var et faktum. Hun ble kastet ut gjennom vinduet, og hode og kropp ble hardt skadet. Det var ikke gitt at hun skulle overleve. Før ulykken hadde hun mange valgmuligheter - nå var mange av dem borte.
Jeg kom inn på rommet hennes og satte meg i psykologstolen. Hun satt i sengen lengst bort fra vinduet og stirret rett frem. «Jeg har skjønt at du ikke har lyst til å spise? » sa jeg. Hun tok seg til hodet, der stingene etter operasjonen fortsatt var godt synlige. «Ja, de kommer inn og spør om jeg vil spise. Jeg sier at jeg ikke vil. Da sier de at jeg må. Hvordan er det et valg? »
Jeg hadde ikke noe svar.
AUTONOMI Autono
Gå til medietJeg kom inn på rommet hennes og satte meg i psykologstolen. Hun satt i sengen lengst bort fra vinduet og stirret rett frem. «Jeg har skjønt at du ikke har lyst til å spise? » sa jeg. Hun tok seg til hodet, der stingene etter operasjonen fortsatt var godt synlige. «Ja, de kommer inn og spør om jeg vil spise. Jeg sier at jeg ikke vil. Da sier de at jeg må. Hvordan er det et valg? »
Jeg hadde ikke noe svar.
AUTONOMI Autono
