I tre ypperlige innlegg før meg har Farhan Shah diskutert humanisme og islam, David Wikstrøm humanisme og kristendom og Morten Fastvold livssynshumanismens filosofiske fundament. Mye klokt er allerede skrevet av mine forgjengere om historiske, samfunnsmessige og kulturelle strømninger humanismen som livssyn bygger på og trekker inspirasjon fra, så dette ser jeg ingen grunn til å gjenta i mindre elegante vendinger. Kjernespørsmålene i samtalen så langt virker å være om Gud er nødvendig for et humanistisk livssyn, eller - på den annen side - om et humanistisk livssyn utelukker Guds eksistens. Dette er en interessant samtale, som jeg setter stor pris på at Humanistforbundet får lov til å delta i. Nei, verken eller, vil være vårt korte svar. Som de tre tidligere innleggene så flott har illustrert, kan et humanistisk livssyn starte fra ulike utgangspunkt og likevel ende ved samme endestasjon. Dette mener vi er noe av det som nettopp gjør humanismen som livssyn så verdifullt og viktig i dagens Norge.
Livssynshumanisme uten Gud
Før jeg skulle tiltre som generalsekretær i Humanistforbundet, gjorde jeg det jeg ofte gjør når jeg står overfor noe nytt og ukjent - jeg kjøpte bøker om temaet. Jeg hadde selv nylig oppdaget at det fantes en livssynshumanisme som hadde rom for meg med min historie og overbevisning, og ville lære mer. Det viste seg å ikke være bare enkelt.
I Oxford University Press sin lille Humanism. A Very Short Introduction slår Stephen Law fra London University fast allerede på side to at livssynshumanister er enten ateister eller i det minste agnostikere. Dette er punkt nummer to i en syvpunktsliste av kjennetegn på humanisme som livssyn forfatteren mener
