Tidsskrift for norsk psykologforening
03.06.2016
TV-serien «Jeg mot meg» viser at folk med psykiske lidelser ikke er svakere enn andre, men tøffere.
Jeg vet at TV - og særlig såkalt virkelighets-TV, ikke er virkelig. Men jeg vet også at psykolog Peder Kjøs er en fin fyr. Jeg ser det på hvordan han møter blikket til ungdommene i rommet. Noen ganger uten å si noe. Øynene formidler mer enn tomme og terapeutiske ord. Og jeg ser hvordan tryggheten hans gjør pasientene trygge.
Jeg sitter som alle de andre seerne i et annet rom. Hjemme. Foran TV-en, nettbrettet, eller de mange andre skjermene vi omgir oss med. Og vi følger med på hva som skjer i terapirommet og i livet til de i gruppa.
SPENNENDE SJANGERBLANDING I «Jeg mot meg» blir vi kjent med åtte ungdommer. Vi følger dem i en gruppeterapi og gjennom deres egen filming av hverdagslivet sitt. Delvis som en videodagbok og delvis som dokumentar. En av ungdommene, Karsten, ser rett inn i kameraet. Stemmen er rusten. Han har grått. Han er redd. Han er tøff. Så
Gå til medietJeg sitter som alle de andre seerne i et annet rom. Hjemme. Foran TV-en, nettbrettet, eller de mange andre skjermene vi omgir oss med. Og vi følger med på hva som skjer i terapirommet og i livet til de i gruppa.
SPENNENDE SJANGERBLANDING I «Jeg mot meg» blir vi kjent med åtte ungdommer. Vi følger dem i en gruppeterapi og gjennom deres egen filming av hverdagslivet sitt. Delvis som en videodagbok og delvis som dokumentar. En av ungdommene, Karsten, ser rett inn i kameraet. Stemmen er rusten. Han har grått. Han er redd. Han er tøff. Så
