To typer rollelek
Liv Vedeler har i en lang periode studert språk og lek. Hun viser i sin bok «Barnets kommunikasjon gjennom lek» (1987) til Pelligrinis forskning. Pelligrini er en av dem som har gjort grundige studier med hensyn til lekens betydning i forbindelse med barnets språkutvikling. Pelligrini fremhever de naturlige kommunikative elementer som ligger implisitt i leken. Det aktive språket i leken ledsages av handlinger, manipuleringer og relasjoner. I rolleleken skaper barnet en oppdiktet verden som det selv går inn i. Barnet bruker først og fremst språket til å skape denne lekeverdenen. Leketeoretikere skiller mellom den projiserende rolleleken og den identifiserende rolleleken.
Den projiserende rolleleken
I den projiserende rolleleken overfører barnet sine tanker og følelser til lekefigurer som dukker, personer, biler, hus og romvesener. Barnet kan for eksempel ta ut sin aggresjon mot en lekefigur, eller ved at lekefiguren får tilsnakk for noe som noen har gjort eller sagt. Den projiserende rolleleken blir ofte brukt i en strukturert terapisammenheng. Ved hjelp av språket overfører eller projiserer de sine eventuelle smerter, tanker og følelser til lekefigurene.
Barn bruker også en projiserende rollelek uten at det ligger noen vonde og eventuelt ubearbeidde følelser til grunn. Barnet kan også veksle mellom en projiserende og en identifiserende rollelek.
Den identifiserende rolleleken
I den identifiserende rolleleken er barnet selv den figuren som spilles. Den identifiserende rolleleken er kanskje den mest vanlige. Barna vil ofte i starten planlegge le
