For min del ser jeg ingen motsetning mellom Gud og fornuft, og jeg mener Gud fremdeles bør inkluderes i samtalen om meningen med livet.
Tolstojs meningsløshet.
Forfatteren Leo Tolstoj (1828-1910) viser hva som står på spill når vi diskuterer livets mening.
I en alder av femti år opplevde han en tung livskrise. Krisen skjedde da mye var på plass i livet - han var velstående, hadde god helse og elsket familien sin. Tolstoj var også anerkjent og berømt for forfatterskapet sitt. Likevel klarte han ikke unnslippe tanken på at alt var meningsløst.
I boken S kriftemål beskriver forfatteren hvordan enkle spørsmål ledet ham inn i dyp fortvilelse. Livet hadde gått på autopilot i en årrekke, helt til Tolstoj så på tilværelsen og spurte: «Hva er hensikten? Og hva så?»
Disse spørsmålene fulgte i alt han foretok seg. Livet stagnerte. Det kan høres banalt ut, men uten svar ble det umulig for han å utføre de minste gjøremål. «Før jeg beskjeftiger meg med mitt gods i Samara, min sønns oppdragelse, med å skrive bøker, må jeg vite hensikten med å gjøre dette.» sa han - og mente det.
Hensikt før handling
Den samme tankegangen er kjent for oss fra hverdagen. Før man starter et nytt prosjekt på arbeidsplassen definerer man gjerne hensikten med prosjektet. Det er heldigvis få kommuner som graver hull i bakken uten mål og mening. Før fotballspillerne går ut på banen, er de kjent med spillets hensikt. Var det dumt at keeperen sparket ballen i eget mål? Bare hvis hensikten er å vinne over motstanderen.
