Handikapnytt
22.02.2018
To nye rapporter om funksjonshemmedes egne erfaringer vitner om at retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er i ferd med å havarere.
Når Hannah Lunden skal ut med venninnene sine, må hun være hjemme klokka 21.30. For da er det slutt på assistansetimene. 17-åringen som mange husker fra TV 2-serien «Søsken», fortalte om livet sitt da BPA-organisasjonen Uloba - Independent Living Norge la fram rapporten «Mitt liv - mitt ansvar!» i Oslo 30. januar.
Blant dem som lyttet nøye til Hannahs beretning, var statssekretær Line Miriam Sandberg (Frp) i Helseog omsorgsdepartementet. Politikeren fra Senja ble opprørt:
- Æ blir forbainna! sa hun til Handikapnytt.
Mamma eller hjemmesykepleien
Da hadde statsråden hørt Hannah fortelle om hvordan for få BPA-timer legger sterke begrensninger på hvordan hun kan leve. Etter at Hannah skadet seg i en rideulykke, mente Sunnaas sykehus at hun trenger BPA 24 timer i døgnet. Fra kommunen har de fått et vedtak på 15 timer.
Om natten, for eksempel, er hun avhengig av hjemmesykepleie. Om hun må på do, risikerer hun å måtte vente så lenge at det er for sent. Eller hun må få hjelp av moren sin. Og det er ikke ålreit når man snart er 18 år, forklarte hun de mange frammøtte i Oslo Konserthus.
- Å få hjelp av hjemmesykepleien eller moren sin, blir som å velge mellom pest og kolera, sa hun med et ironisk smil.
Færre timer enn før
Hannah er ikke alene om å slite med BPA. I rapporten «Mitt liv - mitt ansvar!» har Uloba samlet 704 vitneutsagn fra egne medlemmer som i sum gir et nedslående bilde av hvordan det står til med ordningen etter at den individuelle rettigheten kom på plass fra 1. januar 2015.
Hovedkonklusjonen er at utviklingen går feil vei; BPA er blitt en dårligere ordning de siste to årene.
Uloba-rapporten oppsummerer de mange fortellingene fra BPA-brukerne i disse punktene: • 13 prosent av Ulobas medlemmer rapporterer at de har fått redusert timetall etter at rettigheten kom på plass. • Det innvilges færre timer til samfunnsdeltakelse og aktivitet, mens fokuset ligger på basale behov - ikke på retten til et likeverdig liv. • Mange får mindre selvbestemmelse og styring med sin egen BPA-ordning. Det blir m
Gå til medietBlant dem som lyttet nøye til Hannahs beretning, var statssekretær Line Miriam Sandberg (Frp) i Helseog omsorgsdepartementet. Politikeren fra Senja ble opprørt:
- Æ blir forbainna! sa hun til Handikapnytt.
Mamma eller hjemmesykepleien
Da hadde statsråden hørt Hannah fortelle om hvordan for få BPA-timer legger sterke begrensninger på hvordan hun kan leve. Etter at Hannah skadet seg i en rideulykke, mente Sunnaas sykehus at hun trenger BPA 24 timer i døgnet. Fra kommunen har de fått et vedtak på 15 timer.
Om natten, for eksempel, er hun avhengig av hjemmesykepleie. Om hun må på do, risikerer hun å måtte vente så lenge at det er for sent. Eller hun må få hjelp av moren sin. Og det er ikke ålreit når man snart er 18 år, forklarte hun de mange frammøtte i Oslo Konserthus.
- Å få hjelp av hjemmesykepleien eller moren sin, blir som å velge mellom pest og kolera, sa hun med et ironisk smil.
Færre timer enn før
Hannah er ikke alene om å slite med BPA. I rapporten «Mitt liv - mitt ansvar!» har Uloba samlet 704 vitneutsagn fra egne medlemmer som i sum gir et nedslående bilde av hvordan det står til med ordningen etter at den individuelle rettigheten kom på plass fra 1. januar 2015.
Hovedkonklusjonen er at utviklingen går feil vei; BPA er blitt en dårligere ordning de siste to årene.
Uloba-rapporten oppsummerer de mange fortellingene fra BPA-brukerne i disse punktene: • 13 prosent av Ulobas medlemmer rapporterer at de har fått redusert timetall etter at rettigheten kom på plass. • Det innvilges færre timer til samfunnsdeltakelse og aktivitet, mens fokuset ligger på basale behov - ikke på retten til et likeverdig liv. • Mange får mindre selvbestemmelse og styring med sin egen BPA-ordning. Det blir m
