Tidsskrift for norsk psykologforening
05.02.2018
Begrepet personlighet angår alle - enten det dreier seg om normalitet eller patologi. Denne boka vil kunne nå mange.
EN BOK TITULERT «personlighet» kan by på litt av hvert. Det kan være en trøstesløs oppramsing av femfaktormodellen, en kjedsommelig påminnelse om Hippokrates' typologi, eller en pseudovitenskapelig gjengivelse av psykoanalysen. Eller kanskje simpelthen en biografi om Donald Trump - vår tids mest gjennomdrøftede personlighet, en personlighet hvis karaktertrekk har ført til at enhver bensinstasjonseier verden over benytter «narsissist» som en naturlig del av dagligtalen.
På omslaget skriver Gyldendal at «personlighet angår alle», og nettopp det er det vel vanskelig å være uenig i. Desto viktigere, hvordan har så Sigmund Karterud, kjent professor i psykiatri, fagbokforfatter og samfunnsdebattant, løst denne oppgaven?
Med glans, skulle jeg mene.
ET VIRVAR
I dag finnes ingen god, overordnet teori om personlighet, skriver Karterud i innledningen. Det eksisterer et virvar av ulike retninger, ofte preget av fagfolks forskjellige teoretiske overbevisning og praktiske interesser. Klinikeren skal helbrede, mens rekrutteringseksperten skal predikere. Noen er mest opptatt av å forstå den enkelte ut fra personens oppveksthistorie, mens andre er opptatt av gruppedata, og får sure oppstøt bare ved tanken på at n = 1.
Ja, veien fra Melanie Klein til Hans Jürgen Eysenck er lang. Å bygge bro mellom fagfelt som dekker normalpersonlighet og patologi, virker nærmest uoverkommelig. Det er vanskelig, fordi oppgaven er like stor ideologisk som den er akademisk. Følgelig burde det
Gå til medietPå omslaget skriver Gyldendal at «personlighet angår alle», og nettopp det er det vel vanskelig å være uenig i. Desto viktigere, hvordan har så Sigmund Karterud, kjent professor i psykiatri, fagbokforfatter og samfunnsdebattant, løst denne oppgaven?
Med glans, skulle jeg mene.
ET VIRVAR
I dag finnes ingen god, overordnet teori om personlighet, skriver Karterud i innledningen. Det eksisterer et virvar av ulike retninger, ofte preget av fagfolks forskjellige teoretiske overbevisning og praktiske interesser. Klinikeren skal helbrede, mens rekrutteringseksperten skal predikere. Noen er mest opptatt av å forstå den enkelte ut fra personens oppveksthistorie, mens andre er opptatt av gruppedata, og får sure oppstøt bare ved tanken på at n = 1.
Ja, veien fra Melanie Klein til Hans Jürgen Eysenck er lang. Å bygge bro mellom fagfelt som dekker normalpersonlighet og patologi, virker nærmest uoverkommelig. Det er vanskelig, fordi oppgaven er like stor ideologisk som den er akademisk. Følgelig burde det
