Tidsskrift for norsk psykologforening
05.02.2018
I møtet med barn må vi vende selverkjennelsens speil mot oss selv.
Den nylig utgitte boken Du og barnet (2017), skrevet av psykolog Anne-Lise Løvlie Schibbye og litteraturviter Elisabeth Løvlie, handler om hvordan vi skal hjelpe og styrke barn. Boken bygger på en psykodynamisk relasjonsforståelse som fremhever betydningen av det emosjonelle feltet mellom voksne og barn. Og, ikke minst de voksnes ansvar for å gjøre feltet til et godt sted å være.
Dette er et viktig perspektiv. Når vår tro på tradisjonelle institusjoner som religion, familie, stat og demokrati er synkende, står den subjektive troen på kjærlighet og relasjoner tilbake. Troen på og investeringen i det emosjonelle blir da det bindende elementet mellom mennesker. Vi satser alt på relasjoner og emosjoner, men oppdager raskt at dette er svært kompliserte figurer å lene seg mot. Vi står på usikker grunn, noe som blant annet alle skilsmissene vitner om. De færreste ønsker seg allikevel ikke tilbake til tradisjonelle ankerfester. Vi fortsetter å satse på relasjoner og emosjoner. Derfor er det også nødvendig å innvie barna i en god relasjonsforståelse, slik at de får et indre fundament å leve sitt liv ut ifra.
Den danske adjunkten Louise Klinge vant nylig pris for beste formidling av doktorgrad i Danmark. Tittelen på doktorgraden var Lærerens relasjonskompetanse. Hun viste helt enkelt at lærere med høy grad av relasjonskompetanse skapte hjelpsomme og konsentrerte elever, mens lærere med liten relasjonskompetanse skapte kverulerende og urolige elever. Altså, at læreren er med på å skape eleven med sin måte å være på. En av juryens kommentarer var: «Men dette er jo opplagt - hvorfor har ingen skrevet om det før?»
Det er ikke riktig at ingen har skrevet om dette før. Det har svært mange gjort, både tidligere og i dag. Psykolog Guro Øiestad har i sin bok Se eleven innenfra (2016) påpekt det samme fenomenet, at læreren ikke bare må ta ansvar for selve undervisningen, men også for omsorgen og kvaliteten på relasjonene. Løvlie Schibbye og Løvlie presiserer at det samme også gjelder for foreldre og alle som arbeider med barn. Det er ikke metodene, manualene, teknikkene eller evalueringene som er det viktigste i møtet med barn, men tilstedeværelsen i øyeblikket, og evnen til å se og motta barnets sammensatte vesen.
Så problemet må heller formuleres slik: Hvorfor vil ikke samfunnet erkjenne relasjonsforståelsens primære betydning i barneoppdragelse, barnehage, skole og terapi, når det er et opplagt perspektiv? Jeg vil bruke boken Du og barnet til å reflektere over dette spørsmålet. Det kan se ut som om vi enten har en tendens til å idealisere betydningen av gode relasjoner (det vi alle drømmer om) eller til å redusere relasjonsforståelsen til et sekundært og subjektivt fenomen. I begge tilfeller lukker vi øynene for intersubjektivitetens komplekse, sammensatte og ofte smertefulle natur. Det kan også se ut som om relasjonsforståelsens status henger sammen med kvinnens skjebne i samfunnet. Kvinnen har tradisjonelt båret ansvaret for og arbeidet med sosiale relasjoner, som igjen har blitt devaluert i et patriarkalsk samfunnsregnskap. Mye tyder på at vi kanskje enda mer i dag rangerer betydningen av relasjoner ut ifra denne maskuline optikken.
SELVREFLEKSJONEN
Jeg vil først tydeliggjøre hva jeg legger i begrepet relasjonsforståelse. Bokens tittel Du og barnet kan minne om filosofen Martin Bubers mest kjente verk, Jeg og Du. Han postulerte at mennesket har to måter å relatere seg til omverdenen på, et Jeg-Det-forhold og et Jeg-Du-forhold. I Jeg-Duforholdet trer mennesket ut av en objektiv og tingliggjort væremåte for å møte seg selv og den andre som subjekt. Nærværet som oppstår mellom to subjekter i slike viktige øyeblikk, skaper en grunnleggende polyfoni som ikke kan reduseres, forstås eller forklares fra et objektivt perspektiv, skriver Buber i boken Om Uppfostran (s. 22). Relasjonsforståelse peker derfor i dette essayet på nødvendigheten av at Jeg-Du-forholdet settes i sentrum i møtet med barnet. Terapeutiske og pedagogiske metoder eller en oppdragelsesstil som er forankret i standardiserte eller manualiserte tilnærminger, vil jeg betegne som Jeg-Det-forhold, selv om disse metodene i vid forstand selvsagt også er relasjonelle. Forfatterne skriver ut ifra en eksistensiell og psykodynamisk tradisjon som har Jeg-Du-forholdet som utgangspunkt for klinisk praksis.
Allerede tittelen Du og barnet retter seg mot den voksnes måte å forholde seg til barnet på. Den peker ikke først på barnet, men på foreldre og alle som arbeider med barn. Den peker på samspillet mellom den voksne og barnet. Dette er et befriende og betimelig perspektiv i en tid der f
Gå til medietDette er et viktig perspektiv. Når vår tro på tradisjonelle institusjoner som religion, familie, stat og demokrati er synkende, står den subjektive troen på kjærlighet og relasjoner tilbake. Troen på og investeringen i det emosjonelle blir da det bindende elementet mellom mennesker. Vi satser alt på relasjoner og emosjoner, men oppdager raskt at dette er svært kompliserte figurer å lene seg mot. Vi står på usikker grunn, noe som blant annet alle skilsmissene vitner om. De færreste ønsker seg allikevel ikke tilbake til tradisjonelle ankerfester. Vi fortsetter å satse på relasjoner og emosjoner. Derfor er det også nødvendig å innvie barna i en god relasjonsforståelse, slik at de får et indre fundament å leve sitt liv ut ifra.
Den danske adjunkten Louise Klinge vant nylig pris for beste formidling av doktorgrad i Danmark. Tittelen på doktorgraden var Lærerens relasjonskompetanse. Hun viste helt enkelt at lærere med høy grad av relasjonskompetanse skapte hjelpsomme og konsentrerte elever, mens lærere med liten relasjonskompetanse skapte kverulerende og urolige elever. Altså, at læreren er med på å skape eleven med sin måte å være på. En av juryens kommentarer var: «Men dette er jo opplagt - hvorfor har ingen skrevet om det før?»
Det er ikke riktig at ingen har skrevet om dette før. Det har svært mange gjort, både tidligere og i dag. Psykolog Guro Øiestad har i sin bok Se eleven innenfra (2016) påpekt det samme fenomenet, at læreren ikke bare må ta ansvar for selve undervisningen, men også for omsorgen og kvaliteten på relasjonene. Løvlie Schibbye og Løvlie presiserer at det samme også gjelder for foreldre og alle som arbeider med barn. Det er ikke metodene, manualene, teknikkene eller evalueringene som er det viktigste i møtet med barn, men tilstedeværelsen i øyeblikket, og evnen til å se og motta barnets sammensatte vesen.
Så problemet må heller formuleres slik: Hvorfor vil ikke samfunnet erkjenne relasjonsforståelsens primære betydning i barneoppdragelse, barnehage, skole og terapi, når det er et opplagt perspektiv? Jeg vil bruke boken Du og barnet til å reflektere over dette spørsmålet. Det kan se ut som om vi enten har en tendens til å idealisere betydningen av gode relasjoner (det vi alle drømmer om) eller til å redusere relasjonsforståelsen til et sekundært og subjektivt fenomen. I begge tilfeller lukker vi øynene for intersubjektivitetens komplekse, sammensatte og ofte smertefulle natur. Det kan også se ut som om relasjonsforståelsens status henger sammen med kvinnens skjebne i samfunnet. Kvinnen har tradisjonelt båret ansvaret for og arbeidet med sosiale relasjoner, som igjen har blitt devaluert i et patriarkalsk samfunnsregnskap. Mye tyder på at vi kanskje enda mer i dag rangerer betydningen av relasjoner ut ifra denne maskuline optikken.
SELVREFLEKSJONEN
Jeg vil først tydeliggjøre hva jeg legger i begrepet relasjonsforståelse. Bokens tittel Du og barnet kan minne om filosofen Martin Bubers mest kjente verk, Jeg og Du. Han postulerte at mennesket har to måter å relatere seg til omverdenen på, et Jeg-Det-forhold og et Jeg-Du-forhold. I Jeg-Duforholdet trer mennesket ut av en objektiv og tingliggjort væremåte for å møte seg selv og den andre som subjekt. Nærværet som oppstår mellom to subjekter i slike viktige øyeblikk, skaper en grunnleggende polyfoni som ikke kan reduseres, forstås eller forklares fra et objektivt perspektiv, skriver Buber i boken Om Uppfostran (s. 22). Relasjonsforståelse peker derfor i dette essayet på nødvendigheten av at Jeg-Du-forholdet settes i sentrum i møtet med barnet. Terapeutiske og pedagogiske metoder eller en oppdragelsesstil som er forankret i standardiserte eller manualiserte tilnærminger, vil jeg betegne som Jeg-Det-forhold, selv om disse metodene i vid forstand selvsagt også er relasjonelle. Forfatterne skriver ut ifra en eksistensiell og psykodynamisk tradisjon som har Jeg-Du-forholdet som utgangspunkt for klinisk praksis.
Allerede tittelen Du og barnet retter seg mot den voksnes måte å forholde seg til barnet på. Den peker ikke først på barnet, men på foreldre og alle som arbeider med barn. Den peker på samspillet mellom den voksne og barnet. Dette er et befriende og betimelig perspektiv i en tid der f
