Fagpressenytt

I 2014 BA IDA CHRISTENSEN en rekke unge voksne om å beskrive små episoder og tanker fra foreldrenes ekteskapsbrudd. Disse minnene, 140 anonyme sitater om endringer, oppløsning, en ny hverdag og savn, ble deretter samlet sammen i en kunstbok. Da jeg leste dem, oppstod en umiddelbar nærhet til mye av det som ble beskrevet. De beveget meg og traff noe i meg. Sitatene speilet en sårhet, et sinne, en tidvis lammende tomhet som fortsatt kommer og går i mitt voksne liv.

Ved hjelp av trender og tall reduseres skilsmisse lett til et trivielt fenomen. Pappa viste meg en oversikt den gangen mine foreldre skilte seg for over femten år siden. Grafene viste hvor mange par som gikk fra hverandre. Pappa påpekte at tallene var stigende, og fenomenet var i ferd med å bli normalisert: «Om noen år vil sannsynligvis halvparten av klassen din også ha skilte foreldre. » Trivialisering gjorde det ufarlig. Hvem sørger over det alminnelige?

I Leo Tolstojs store samtidsroman Anna Karenina (1878) åpnes verket med den kjente setningen: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelige familie er ulykkelig på sin egen måte